Finnmark

Referat fra MeiteMackens Venners tur 2015 

Søndag 09.08

Årets MeiteMack-tur gikk til Frank og Ranveigs etter hvert imponerende hacienda i Kokelv, Kvalsund kommune, Finnmark. Det gamle og noe nedslitte etterkrigshuset er blitt flott, er utvidet i flere retninger, peis og hjemmekoselig, og ikke minst plass for MANGE besøkende. I tillegg er det et nytt og flott gjestehus bygget etter gamle gamme-tradisjoner, med torv på vegger og tak, og med alle moderne fasiliteter innendørs. Utendørs er det laget en overbygget «hule» med langbenk og stoler, der det innerst er en åpen peis som varmer godt på kjølige kvelder der nord. Fra før er det laget til en badestamp, som er en nytelse å senke et slitent legeme nedi etter strabaser i de finnmarske åpne og fredfulle fjell- og skogsområder. Og foran hovedhuset er det en annen uteplass med åpen ildsted i midten. Det er blitt litt av en resistens der ute i villmarka, lekkert!!

Nåvel, før man kunne trede inn i alle disse herlighetene måtte de samme gamle legemene transporteres fra sør til nord. For noen er det ikke bare å sette seg på et fly på Gardermoen og stige av i Alta sånn en time og tre kvarter senere, slik Frank B. kan gjøre. For Bjørns del er det litt mer innfløkt, det er fly fra Torp til Tromsø, og derfra til Alta. For den som skal kortest vei, undertegnede sekretær, er dette en adskillig mer komplisert manøver. Siden det ikke går buss fra Sørreisa til Finnsnes på søndager, ble en utrangert, skranglete og vindskjev sykkel fra 80-tallet, ervervet på en skraphaug, benyttet til transporten til Finnsnes. Siden det kjente sykkelløpet Artic Race og Norway bokstavelig talt hadde racet gjennom Finnsnes dagen før, stod det gule, grønne, hvite, rosa, svarte, lilla, røde, blå, grå, fiolette sykler plassert på hver forbannede hageflekk mellom Finnsnes og Finnfjordbotn, gjerne påhengt med begoniaer, orkideer, engsoleie eller hva det nå enn var. Så også de 10-12 syklene som var plassert i rundkjøringen nede på Valen på Finnsnes. Så det ble en flott sykkeltur, med sekk på ryggen, og vel fremme ble altså en utrangert, skranglete, vindskjev rustholk av en DBS Kilemanjaro1982-modell plassert i denne rundkjøringen, til fri avbenyttelse for ubemidlede finnsnesværinger, som det viss nok skal være en god del av. Enjoy!!

 Deretter gikk ferden videre via «verdens vakreste sjøreise», med hurtigruten Nord-Norge, ytterst lettkledd sittende bakerst på akterdekket, i 20 grader, sol og vindstille, med Kistefjellet og flotte Malangen til venstre, og allsidige Senja og vakre Kvaløya til høyre. Snakk om cruise... I Tromsø ble det tørrfesksuppe på Skarven, i flere omganger, en øl, hvoretter Tromsøya ble forsert til fots, både fordi det var plenty av tid til flyet gikk, men ikke minst for å tråkke på gjengrodde stier og mimre tilbake til årene 1975-1980, og oppholdet her ved Prestvannets bredder. Her skjedde det mye.. På flyplassen var Bjørn kommet rett før, og vi tok så flyet til Alta, der Frank B allerede hadde ankommet timen tidligere. Frank J. var klar med sin splitter nye Subaru hardback, backpack, rollback med selvlysende infrarød dashbord og pipende lyder både foran og bak, og glemte man bilbeltet, så var helvete ute, og somlet man for mye, så klasket nakkeputa en stakkars i bakhodet. Det er nye tider... 

Det er 12 mil til Kokelv, men det koster fort avgårde. Langs veien er det flere skilt med «Reinkjøtt til salgs». Frank J, som i sinn og skinn stadig går i retning av å bli finnmarking, skrøt fælt av disse reinhjertene. Så det måtte vi jo ha... På det første stedet vi kjørte inn var det ikke en levende sjel å se, unntatt to svære løshunder, og en løsrein, som var så aggressiv at den jagde oss rundt, og det var bare på håret at vi fikk slengt bildøra igjen etter oss for reinen hadde gjort kort prosess med både det ene og det andre, de horna der er ikke å spøke seg med. Og Frank var bekymra for nybilen, og kom seg ut i en fart. Men på neste stoppested traff vi på to trivelige damer etter å ha banket oss inn i en campingvogn, i kjeledress og det hele. Joda, reinhjerte hadde de, sånn til 700-800 kroner kiloen riktignok, men penger i denne forsamlingen er ikke noe tema. Og etter et omfattende og innfløkt regnestykke, der damene tydeligvis regnet feil, med for lav pris, la Frank like godt en hundrings ekstra på bordet, og alle var såre fornøyde.

Med 7-8 reinhjerter i bakskotten ankom vi Kokelv i 10-tida på kvelden, der Ranveig ventet på reisefølget. Med et sånt landssted som dette, er det mange som vil innom på besøk, og det er etter hvert en overhengende fare for at vertene kan bli besøkt ihæl, så her må vertskapet sette begrensninger for ikke å bli fullstendig nedkjørt av kreti og pleti. Ranveig hadde knapt rukket å få av sengetøyet etter gammelgjestene før nygjestene ankom – det er tøffe dager også her ute i villmarka, og vi takker vertskapet for innsatsen det innebærer å måtte ta imot og huse gjester av allslags kaliber. Men for oss var det tid for å cool’an med god mat og drikke, og etter hvert en kortrunde i «hund», også kalt Mattis av de ikke har den nødvendige kulturelle ballast, dvs. folk sør for polarsirkelen. Men vi burde kanskje gå over til Mattis vi også, siden vi tross alt befinner oss i Finnmark. Etter noen timers aktiviteter ble det leggetid.

Mandag 10.08

Frokost, med tillegg av Franks shake-special – god knall! Frank hadde lagt opp til et par alternative fiskeruter, og valget falt på den ene av disse; kjøretur opp til Eidevatnet, så en god times gåtur oppover til Miesse-vatnene. Disse vannene er ganske store og temmelig langgrunne, og det er derfor svært vanskelig å få en 3-4-grams spinner langt nok ut. Og når det er 20 grader og skinnende sol, da er det nærmest et dødfødt prosjekt i det hele tatt å få napp, og sånn har det fanden ta vært så godt som hver fordømte gang her oppe i Finnmark. Det er selvfølgelig behagelig, men man kan like godt kaste sluken nedi badestampen, eller dyppe den nedi ølboksen. Altså: steindødt! Det pussige er at det ikke er et vak å se heller, kan ikke erindre å ha sett et eneste ett, besynderlig.. Turen gikk så videre til Lavnjetjavri (eller noe sånt..), null liv. Da gjenstod det to små vann et lite stykke videre, FJ og sekretæren tok det ene, FB og Bjørn det andre. For vår del kom vi til et nydelig smalt og dypt lite vann. Men nei. Vi gikk til det andre vannet, og hva skuer ens øyne...??? To saftige røyer, en på ett kilo og en på 0.8. Her presterte FB det kunststykket å få på to røyer umiddelbart. Typisk røye, trår til på første kast, så er det finito, helt uberegnelig. De andre vannene vi hadde trålet var ørretvann. Tross ny optimisme og 4 karer som nærmest dorget over det lille vatnet på kryss og tvers, det var slutt!

Og hva er vel bedre enn å finne fram primusen, sette kaffelars over, lufte beina, finne fram en boks Mack og noe mat og så cool'an godt. Men vi skulle tilbake igjen, i en noe annen retning slik at det hele ble en rundtur. Det ble en drøy to-timers gåtur ned til Kokelvdalen, der Ranveig kom og hentet oss og kjørte de par kilometrene tilbake til utgangspunktet. Så det var 4 støle gubber som mer eller mindre hadde vært i bevegelse fra kl 10 til kl 19 – 9 timer, over rabber og myr, og myrene i Finnmark er ikke for gud og hvermann – de krever sitt!

Ranveig hadde vært så elskverdig å fyre opp stampen. Og det er litt av et velbehag å senke legemet nedi 39 graders vann. Det høres ikke mye ut, men det er faktisk så varmt at legemenedsenkningen må tas gradvis. Men vel plassert oppi, er det rent himmelsk å sitte der og koke i dampen, med en Mack på kanten, i sånn tre kvarters tid.

Stamp-konversasjonene har gradvis skiftet fokus over årene, det skal sies. Fra hva skal vel ikke nødvendigvis dveles for mye med her, og mye vann har rent i havet i løpet av de siste 40 siste årene. Så tematisk sett er fokus nå mer i retning helserelaterte emner. Ikke så rart, da den første turen gikk av stabelen i 1989, til noen telemarksvann, da også William Jon var med. Vi var altså 26 år gamle, og nå er det altså snakk om 60 + !!  Det gir absolutt grunn til ettertanke. Så da er kanskje ikke temaovergangen overraskende. En status-gjennomgang innenfor dette området kan vel summeres opp slik:

1. Mental tilstand. Medlemmene har, tross livets opp- og nedturer, beholdt vett og forstand relativt godt så langt. Fortsett med det, og et bidrag i så henseende kan også betraktes dette øyeblikk i stampen.

1. Muskler/skjelett. Varierende grad av stivhet og stølhet. Så vidt sekretæren kan observere, har alle visse strabaser i prosessen med å komme seg opp fra liggende til stående stilling, i alle fall ute i terrenget. Det krever gjerne en viss planlegging og koordinering av kroppslige bevegelser, slik at alt skjer i rett rekkefølge. Yngves knær knirker, FJ har sin grunne hofte, som gir ganglaget hans et stadig mer samisk preg; en lettere grad av sidelengs vagging over rabbene, en aning hjulbeint, og armbevegelsene er delvis foran i kryss, i klassisk lokal stil. De to andre er jo et par år yngre, så de har litt å gå på, enn så lenge. Meitemack-turene er en fin test på statusen på dette området. Konklusjon: Hold kroppen i regelmessig aktivitet, trim og vær allsidig fysisk aktiv. Fortsett med det!

1. Indre organer. Det må sies at tilstanden her er ganske ukjent. Meg bekjent er vi rimelig bra fungerende i disse systemene, ingen diagnoser er stilt, så vidt jeg vet. Men dette er lumske saker, ikke minst i vår alder, og ting kan komme brått som lynet. Så pass på folkens, forebygg med allsidig fysisk aktivitet, og for guds skyld unngå lettopptakelige karboer, de belaster alle systemer og lager helseproblemer av alle slag. Så vi håper at systemene vil fungere tilfredsstillende i enda noen ti-år.

Etter stampen var det middagstilberedning, ikke fisk denne gangen, men kjøtt, feit saus og sunne grønnsaker, nettopp etter den nevnte foreskrevne resept.

Utpå kvelden, i 22-tida. var det for en mett og ferskdampet kropp å benke seg til kortbordet ute i «hula», helt til kl. 01.30. Veldig imponerende av FJ, som ikke er et utpreget B-menneske. Unødvendig å nevne at vin og øl er lett tilgjengelig, men ikke noe sterkere saker enn det. Slik sett er det altså snakk om en nedtrapping på dette området, med et inntak i svært dannede former. Nydelig sted å sitte i skinnet fra peisen i bakgrunnen, og lykter i taket. Men natten kunne ikke vare evig, så det ble tid for å innta køya. 

Tirsdag 11.08

Dagen oppstod, som ventet, i solskinn. Men i vest lå det mørke skyer. Regn på gang? Vi avventet derfor til i 12-tida, men intet regn kom. Den andre langturen, en tre-timers marsj, ble avlyst. Ikke på grunn av latskap, men vi anså fiskeforholdene som så dårlige at det ville vært overhengende fare for å komme tomhendt tilbake. Så vi tok heller sikte på Karlevann, en drøy times gåtur unna. Veien gikk først innom et mindre vann, og her var det faktisk litt liv, utrolig nok. Yngve fikk to ørreter, Bjørn og FJ fikk en. Det var i alle fall NOE, og en liten oppmuntring. Man må nesten si dessverre, for vi gikk de få hundre metrene inn til det langt større Karlevann, men absolutt intet liv. Heeeelt blåst! Det ble heller kaffe og mat og slaberas i lyngen, og atter en runde med strabaser for å komme seg opp fra liggende til stående stilling. Allerede kl 6 var vi nede igjen.

Dermed var det enda mye igjen av dagen. En øl, en dusj, så er man klare igjen. Dog, det skal lages middag, og grønnsakene satt på kok, bacon i panna, gulrotstuing laget til, og så til slutt prikken over i'en; Franks egenrøkte torsk ble lagt til trekking. Det er jo snaddermat fra A til Å, servert med hvitvin. Rett og slett Bagatelle-klasse!!

Kvelden går som vanlig med til hundspilling, og noen ganger kan konkurranseinstinktet slå ut, og diskusjoner kan oppstå. Særlig etter at Vårherre har sørget for bare møkkakort, to-ere og tre-ere og fir-erer i rad og rekkefølge. Da kan det ta fyr i selv den mest avbalanserte... Nåvel, BARE kortspilling blir det ikke, det er tid for diskusjoner om verdenstilstanden, om politikk, om EU-krisa, Hellas, og valget til høsten. Ikke like enig om alt, men det hører med. Køyet i ett-tiden, akkompagnert av Ranveigs høylytte forbannelser av disse helvetes reiseregningene til Frank, som slett ikke egner seg verken som bilagsforvalter eller bokfører. Men Herbalife-bedriften må holdes i balanse, noe det kan antydes at regnskapsføreren ikke helt var i dette tilfelle... Men det ordner seg nok. 

Onsdag 12.08

Det er bare å innrømme nederlaget, selv om det er som å sette en hakapilk i hjertet: Fiskinga ble oppgitt! Værforholdene var direkte fiskefientlige. Dermed ble det en laaang og avslappende frokost og formiddag. Men ryktet sa at kantarellen begynte å bli klar for plukking, så vi kjørte inn i Porsangerfjorden på jakt etter det gule gullet, styrt av de tidligere GPS-markeringene til Frank. For her har han vært før! Men nei, ikke bare fisken glimret med sitt fravær, det samme gjorde soppen. Og bare for å ta det andre gullet med det samme – det som vokser på myrene, det glimret med sitt fravær det også. Våren og sommeren har vært så sur og kald at det gikk skeis med både mengden og fremdriften, det var bare en og annen kart å se på våre turer.

Det ble tilbaketur med mer coolings, kaffe, og kortspilling. Det var siste kvelden, og FJ hadde fisket opp fra fryseboksen noen kilo med indrefilet av rein, det var eksotiske greier for oss andre som ikke holder til midt i reinflokken. Med Frank som chef ble restaurantbetjeningen igangsatt med matlaginga: En kraftfull og fyldig viltsaus skulle lages, stekt sopp, grønnsaker ble ordnet på kjøkkenet, mens Frank braste på indrefileten ute i «hula». 

Noen ganger dekker ikke ordforrådet for beskrivelsen av det kulinariske, og dette var en av de gangene, fortært i peisilden utendørs. Utsøkt!! og hjertelig takk til verten som stiller slike flotte naturressurser til disposisjon, kortreist og lokalprodusert, noe som jo også er inn i tiden.

Det tar noe tid før man kommer seg etter slike saker, og nå hadde til alt overmål Ranveig fyrt opp stampen igjen. Da var det bare å dyppe legemet i det rykende vannet. Som en ekstra gest til stampfyreren ble hun tilbudt å menge seg oppi blant gutta, med den forsikring at FB ikke skulle sitte for nært. Til tross for det generøse tilbudet takket hun pent nei, av grunner vi ikke forstod.

Det ble en siste kortrunde, litt pjall og knall utover kvelden, og så rant den ut i natten og dagen ble til gårsdagen før vi fikk sukk for oss. 

Torsdag 13.08

På avreisedager blir det bare tid til rydding og pakking, før Frank kjørte oss til Oldervik ved Porsangerfjorden. Herfra gikk det buss til Alta, veldig greit kommunikasjonsmiddel. Og ikke mange timene etter landet vi på Gardermoen, og Frank forsvant som dugg for solen til Oslo, Bjørn dro til Sandefjord og sekretæren videre med fly til Bergen. Årets tur var dermed et endt kapittel i MeiteMackens nå etter hvert lange historie. 

Konkurranser

1. 1.            Fisking

De to flotte røyene til Frank B, halt på land på de to første kastene i et lite vann som egentlig ikke var med på ruta, var altså nok til å vinne fiskekonkurransen.

Resultat: Frank B:10 poeng, Yngve: 8 poeng, Bjørn: 6 poeng, Frank J: 4 poeng

1. 2.            Hund

Denne gangen var det Frank J som berget seg best gjennom turneringen. Tror at førsteplassen var høyt skattet, det er stort sett Frang B og Bjørn som er skarpest i hundspilling. De andre sloss hardt om andre-plassen, men FB dro i land denne.

Resultat: Frank J: 10 poeng, Frank B: 8 poeng, Yngve: 6 poeng, Bjørn: 4 poeng 

3.       Tilleggskonkurranser

1. Anslag av antall høydemeter over havet på et punkt i lia i Porsanger.
2. En runde med såkalt Texas poker
3. Hund-runde der trumpfen er kjent på forhånd (sjelden variant..)

Resultat: Bjørn 5 poeng, FB 3 poeng, FJ 2 poeng, Yngve 1 poeng.

Her ble en lengre og tildels heftig diskusjon rundt logikken med at førsteplassen gir 5 poeng, mens andreplassen gir et hopp ned til 3, så 2 og 1. Dette i forhold til de andre to konkurransene, som gir 10, 8, 6 og 4 – dette stod liksom ikke helt i forhold. Men det var nå engang sånn dette ble bestemt for x antall år siden, i et hotellrom på Haukeligrend, preget av en viss promille, og sannsynligvis med den enkle forklaring å gi en ekstra gevinst for vinneren av de tross alt mindre viktige, og ofte tilfeldige, tilleggskonkurransene. Noen annen logikk er det nok ikke.

Sluttresultat:

Suveren seier til Frank B. denne gangen. Det er bare å gratulere som ÅRETS MEITEMACK 2015 !!

 Dermed var sluttstrek satt for 2015-turen. Turen bar preg av det flotte været, og dermed de dårlige fiskeforholdene. Det ble derfor god anledning til velvære og avslapping, ikke minst på grunn av de utsøkte ressursene som stilles til rådighet av det utmerkede vertskapet.

Så da håper vi alle at helsa beholdes også til neste år, og at det lar seg gjøre å arrangere en ny tur i august 2016. 

Yngve Bersvendsen

   Sekretær/referent