Referat fra

 

MeiteMackens Venner’s ekspedisjon, 20-24 juli 2005

 

Årets MeiteMack-tur ble sånn smått planlagt allerede da forrige tur var over. Frank J. foreslo at neste års tur kunne gå til Finnmark, enten i området der Ranveig gikk sine barndoms skritt i Kokelv, eller på Laksefjordvidda, der Frank hadde hatt en minneverdig tur en gang tidligere. Og slik ble det, men av fiskehensyn mente Frank at det beste var å dra til Laksefjordvidda, som hovedsakelig ligger i Lebesby kommune, når området ble åpnet for fiske den 20. juli. Oversiktskart: http://www.ib.uit.no/~nigel/fjellrev/kart.pdf

 

Uheldigvis passet tidspunktet ikke så bra for Frank B. pga ferietid, og han kunne derfor dessverre ikke være med på årets tur. Veldig beklagelig, både med hensyn til diverse konkurranser, og at det skulle vise seg å bli en begivenhetsrik og unik tur på mange måter. Men vi håper at det ordner seg bedre til neste år slik at vi blir fulltallig.

 

Onsdag 20. juli

Frank var allerede reist dagen før, og Bjørn og Yngve kom med fly til Alta i ett-tida. Der ventet Frank med nyinnkjøpt Subaru Legacy 2.2 1992-modell. Planen var at denne bilen skulle kampere i en eller annen garasje i Alta til bruk når Frank var nordpå. Så var det den obligatoriske turen til sportsbutikk, matbutikk og pol. Bl.a. ble det kjøpt inn redningsvester til Bjørn og Yngve. Deretter bar det østover, forbi steder som Børselv, Sennalandet og Lakselv. 5-6 kilometer fra et lite sted som hette Kunes (det er vel bare i Finnmark de finner på slike stedsnavn…) gikk det en vei innover til Laksefjordvidda. Bilde Kunes:  http://www.lebesby.kommune.no/turistinfo/Norsk/guide.html#Kunes . I alt var det en kjøretur på nærmere 30 mil! Avstander er i en annen målestokk her oppe.

 

Vel fremme inne ved det oppdemmede og digre Store Måsvatn, der det stod spredte forekomster av campingvogner, bobiler og telt, kom det en gummibåt fra andre siden av vannet med en kano på slep for å hente oss. Saken er at en bekjent av Frank, Trygve Karlsen, også kalt Skipper’n, hadde kommet opp kvelden før og satt opp en lavvo på andre sida av vannet. Og med seg hadde han to andre Furuflatinger, Kjell og Odd Harald (bror til Ranveig), samt en kar vi ikke helt fikk med navnet på, men som vi kan kalle for Pensjonisten siden han var godt oppi 70-åra. Han hadde til og med mista kona si for 3 uker siden, så det var ikke rart at han ikke var i 100 % form.

 

Landskapet kan minne en del om Hardangervidda, med åser og vann, tørt og lett å gå. Men uten bratte fjell og nuter – bare en bølgende mengder av snaue åser i synsranden, med litt kratt og kronglete småbjørk på mer lune og våtere steder. Veldig bruksvennlig natur og topografi.

 

På overfarten satt Bjørn og sekretæren sammen med Skipper’n i gummibåten, mens Frank kamperte i kanoen sammen med all bagasjen. Det var god børing over vannet, det blåste friskt, bølgende dunket godt i gummimaterialet og sjødrevet stod. Spesielt Frank så både alvorstynget og blek ut der han satt bak i kanoen. Han hadde nok nesten-døden-opplevelsen i kanoen oppi Østerdalen i minne, der både Frank og Bjørn gikk rundt og begravde ansiktet langt nedi mudderet på en halv meters dyp. Det stod på bare i 10-15 sekunder, men de mente at det måtte være i 10-15 minutter, og at hele livet passerte revy. Og her var det atskillig dypere…

 

Men vi sto han av alle sammen, hilste på de øvrige, satte opp teltet og fikk rigget tingene på plass. De andre hadde tidligere på dagen, fra kl. 12 til 17, vært oppe i nærmeste vann, ca 25 minutters gange, og fått 90 fisk til sammen! Etter litt prat i lavvoen dro vi tre oppover til samme vann i 9-tida på kvelden. Heldigvis var det fremdeles såpass bris at mygga holdt seg unna. Vi fisket til i ett-tida. I forhold til tidligere fisketurer, stiller Laksefjordvidda i en helt annen klasse. Mens vi for en del år siden var på Hardangervidda (Tuva) og slet oss til en eneste fisk på 8 centimeter og 20 gram i løpet av 3 dager, fikk vi på denne ganske korte kveldsøkta 33 fisker, med en gjennomsnittsstørrelse på ca. 350 gram. Og da hev vi ut igjen de som vi regnet med var under 200 gram, men de var det få av. Og det var tydelig at det var atskillig større rugger der ute, både røye og ørret. Det gikk på spinner, litt mørke spinnere med rød kropp var god knall. Men kresen var fisken ikke, den tok på det meste.

 

Vi synes at utbyttet hadde vært utmerket, og vel hjemme igjen var det noen småslitne karer som krabbet nedi soveposen etter en lang dag med reise og fiske.

 

Torsdag 21.juli

Opp i halv 9-tida. Fremdeles overskyet, frisk vind og 5-6 grader. Ikke varmt, men her oppe er alle temperaturer mellom 0 og 30 mulig på sommertid. Skipper’n og gjengen hadde allerede tenkt…., at de skulle dra opp til det samme vannet, mens vi skulle gå videre til nye vann bakenfor. Etter frokosten bar det av gårde. Vi tok en litt annen vei oppover for å sjekke et mindre vann på veien, men det så ikke ut til å være fisk der. Deretter gikk veien videre til et større vann, og her var det bedre forhold. Vi gikk på østsida av vannet, og fikk sikkert 15-20 fisker til sammen. Men de var ikke spesielt stor; 250 gram og der omkring.

 

Vi er jo vant til alltid å være i bevegelse, man står ikke på ett sted eller et vann og kaster og kaster. Så veien gikk videre, og nå til et vann der det virket som om røya helt hadde dagen. Den gikk oppi vannskorpa og viftet med finnene overalt – det så ut som rene makrellstimen. Forventningsfullt kastet vi ut, og der satt den umiddelbart, og det gjorde den på neste kast også, og på neste kast... Det var bare å lempe inn røyer på rundt 400 gram. Gøy, men så ble det fort litt kjedelig, synes nå i alle fall sekretæren. Hva skulle man med alt? Hvor skulle man oppbevare alt? Hva med transport? Fant ut at det var bare å hive ut igjen, og ta de største. Frank var dog litt skeptisk til denne praksisen, han hadde jo en fryser i Kokelv stående…

 

Etter kaffe og mat forlot vi dette ”drømmevatnet”. Vi gikk opp til et høyere vann som vi kalte 301, siden dette var høyden over havet. Men her så det til vår forskrekkelse helt tomt ut. Hadde muligens sammenheng med at det hadde minimalt tilsig av vann – ingen bekker inn eller ut. Så der ble vi ikke særlig lenge, og turen gikk etter hvert hjemover til teltplassen. På veien var det sløying av fisk, og det er en ingen liten jobb å sløye og gjøre ren rundt 100 fisker! Spesielt ryggen får lide, og det tar 3-4 minutter før kan kommer seg i rett stilling etter slike økter. Alderen krever sitt. Vel tilbake i 9-tida på kvelden ble det ordnet til full middag, med fisk, solide doser rømme med litt brød til. Det var nok å ta av. Men det meste av fisken måtte legges i plastposer og graves godt nedi myra for å holde seg god og kald.

 

Utpå kvelden var det besøk i lavvoen til de andre. Og det viste seg at dette var en gjeng av den mer rot-ekte nordnorske sorten, full av fandenskap, småmobbing, mer eller mindre ”sanne” historier og ditto overdrivelser. Den ene tar den andre, og gjør historia bare verre og verre. Spesielt Karlsen hadde ingen bunn i tøvet. Noen ganger lurer man på hvor de henter det fra. Men heldigvis tålte han mye selv av alskens udokumenterte påstander. Det er ikke så lett å huske slike anekdoter og historier som referent, dog bet sekretæren seg merke i den utvilsomt sanne historien om Karlsens læstadianer-mor, som kom over svenskporno i bilen til sønnen, der dyr var innblandet. Hun ble forskrekket over svineriet, dog litt oppkavet av utstyret til den svære hingsten som hang over dama. Men gubben hennes så litt mer matnyttig på saken, og mente at damene fikk kr 1 000 per bilde, og at dette kanskje var noe å ta i betraktning, trangt som det var økonomisk etter krigen… Men dette synes kjerringa var kraftig på kanten og helt uaktuelt. Gubben ble sånn passelig forarget: ”Ja frå dags dato kan du no berre la være å kaille oss fattig”!

 

Det ble en ganske lang kveld, med en god del småpjalling – naturligvis. Heimbrenten vi smakte på var forresten av beste sort. Fornøyelig gjeng var det.

 

Fredag 22. juli

Vinden spaknet fullstendig i løpet av natta, med det resultatet at en god del mygg hadde klart å komme seg i teltet, for ikke å snakke om utenfor… Det var bare å finne fram klærne og mygghatten. Det klarnet i tillegg helt opp og ble vindstille, det ble en riktig fin dag med 16-17 grader. Et problem var å få prekivert all fisken. Løsningen ble å kjøre fisken til en liten kafe som holdt til på Kunes. Her kjente vertinnen til problemet, og hadde en fryser til rådighet til formålet. Praktisk!

 

Da transporten var vel overstått, gikk de to eldste dro opp til det nærmeste vannet som dagen før, mens vi andre tok båten og kjørte et stykke tilbake til inngangen til en sidearm som hette Marddas. Vi la til på et nydelig sted, i en rund vik med sandstrand. Så begynte marsjen opp til et vann som lå en drøy halvtime unna. Veldig fint vann, passe stort. Vi fordelte oss på hver side, og det gikk ikke lang tid før det nappet. Og nappet den, så satt den, stort sett. Det var en blanding av ørret og røye i vannet, av fin og variert størrelse. De største røyene var på 700-800 gram, de ørretene vi fikk var ca. 400 gram. Vi fikk vel 4-5 fisker hver, strengt tatt mer enn nok ift. forbruk og transport.

 

Tross fine fiskeforhold måtte vi jo videre, til et annet vann ca 20 minutters tur derfra, et vann som sikkert var et par kilometer langt. Her skulle det stå større rugger, ifølge Karlsen og co. Jo da, bet gjorde den, langt fra på hvert kast, gudsjelov, men innimellom, slik at det var en god spenning ved hvert enkelt kast, slik det bør være på fisketur. Her må kanskje sekretæren, sånn i all beskjedenhet, fremheves, da det i retning mot en holme 30 meter uti vannet bet på to fine ørreter på rundt kiloet. Og på andre siden av vannet, der dro han i land den største fisken på turen, en sølvglinsende ørret på 1.3-1.4 kilo. Mye strev og stor forsiktighet måtte utøves for å få den i land. Stasfisk, om man skulle si det selv… Vi gikk rundt hele vannet, spesielt på nordsiden på veien tilbake var det hyppige landinger av stor og feit røye. Det var flere flotte vann i nærheten, men man rekker ikke over alt heller. Så etter en brødmåltid ruslet vi hjemover. Dessverre glemte vi de flere gangene å ta med primusen, steikepanne og tilbehør for å lage til gode fiskemiddager ute på tur, rent amatørmessig og beklagelig, etter sekretærens oppfatning, for slike mat-seanser er jo virkelig det flotteste med slike turer og det man minnes best. Skjerpings til neste gang!!

 

Så var det båtturen til teltplassen i 10-tida på kvelden, og deretter en stri tørn med sløying og prekivering av fisk. Sen fiskemiddag ble det. Siden været var så flott, ordnet vi tre MeiteMack’er til et bål ved bredden med oppsamlet rekved. Så var det bare å finne fram 3-liters-boksen med rødvin og litt J ä germeister. Etter hvert kom broderen til Ranveig og Karlsen ut for å holde selskap. Og skipper’n var ikke kjent for å være lusen med drikkevarene. Og han holdt det gående lenge. Apropos drikkevarer, her er Lyngen-metoden for å få rein 100 prosent sprit ut av 96 % heimbrent: Man heller all spriten oppi et badekar. Så hentes nærmeste læstadianer, og man kjører haue hans nedi spriten. Det tar ikke lange tida for at prosenten er oppi 100, avholdsfolk som de er…

 

Det var en fin kveld i godværet. I soveposen i 2-tida.

 

 

Lørdag 23. juli

Tørr i munn- og hals-regionen! En skokk med mygg i teltet…Hvor er tannbørsten? Ingenting er som å få bløtlagt tygge- og svelgeorganet etter en litt rufsete kveld.

 

Siden de andre hadde bestemt seg for å dra hjemover på lørdagen, ble hele leiren ryddet, hvoretter skipper’n først transporterte MeiteMack’ene over fjorden til bilveien. Vi takket så mye for laget, må si på vegne av alle oss at den gjengen var et utmerket følge, som delte alle sine ”hemmeligheter” med fiskeforhold etc. Kanskje treffer vi dem senere en gang, hvem vet.

 

Vi kjørte videre 3-4 kilometer innover vidda, der det faktisk også var mulig å gå opp til området rundt ”drømmevannet”. Men først gikk vi til et annet og nærmere vann, ganske stort. Det var faktisk ikke helt lett å få den til å bite, men vi fikk vel 3-4 fine røyer. Tydelig at her var størrelsen god.

 

Men nysskjerrigheten drev oss litt lengre, til et langt og smalt vann. Det så litt tafatt ut her, men etter litt fisking fikk sannelig sekretæren en røye av middels størrelse. Men det var tid for mat, og for en gang skyld hadde vi tatt med kaffe, stekepanne og primus. Da var det bare å få sløyd fisken, dynke panna med rikelig mengde setersmør og få proteinene i panna. Som tilbehør kun seterrømme – en hel boks gikk med. Utmerket kost, sikringskost av beste merke. Så var det kaffe. Bedre kan det ikke bli.

 

På tilbaketuren gikk vi nedover til det berømmelige ”drømmevannet”. Frank og Bjørn hev utpå spinneren en stund, og det ble vel 8-10 fisker. Men vi følte oss nok ganske mette på å dra fisk på land. I 3-tida gikk vi tilbake til bilen, det kunne vel være ca 1.5 timers gange fra ”langvatnet” der vi spiste og helt ned til bilen. Så noe trasking blir det alltid, det hører med, selv om det fra et rent fiskemessig synspunkt er mest lurt å holde seg ett sted. Men det blir alt for kjedelig!

 

Planen for resten av turen ble endret litt på. Istedenfor å slå opp teltet og ligge over til søndagen, fikk vi pikk-pakket inn i Subaruen og kjørte i retning Kokelv, en distanse på ca. 20 mil. Men på veien var vi inne på kafeen for å hente all den nedfrosne fisken.

 

Det var forresten en utmerket kafe. Gymsalen på stedets lille skole var omgjort til et lite salgssted med hjemmestrikkende votter, lester og luer i alle slags farger. På et bord var det lagt ut lokalproduserte fiskefluer i alle størrelser. Det var bøker med lokalt innhold. Men det beste var nok vaffelserveringen, der en atskillig rund dame braste med vaffeljernet, mens en tynn fyr med lang grå hestehale gikk rundt med vaflene etter hvert som de var stekt. Og vaffel-tilbehøret var av fineste sort; hjemmelaget syltetøy i form av multer, bringebær, jordbær, rabarbra, tyttebær, og rømme. Godt med gjester var det også, spesielt mange finner, bl.a. to stykker som enda kavet i solid promillerus. De så ut som om de nettopp hadde kommet seg i land fra en øde øy i Enare Sjø, spesielt den ene av dem, uflidd, ubarbert, med Festus-hatt        , vadmelsbukser og avkappede støvler. Kunne utmerket gått inn som saloon-statist i en amerikansk westernfilm fra 40-tallet, eller i Aukrust sitt arsenal av orginaler. Absolutt en attraksjon!

 

Så gikk ferden videre, Børselv, Lakselv, Indre og Ytre Billefjord, Olderfjord etc. etc. Vel fremme i Kokelv kom vi fram til huset der Ranveig’s besteforeldre bodde i sine dager. Kokelv, som alle andre småplasser, ble brent flatt i krigens dager, og forhold og økonomi tillot neppe de store utskeielser på den tida. Nå hadde huset stått tomt en tid, og vedlikeholdsbehovet var stort. Så her er det mangt og meget å gjøre, noe vertene var i sving med – det luktet maling lang vei.

 

Ranveig ønsket velkommen. Etter mange dager i bushen var det stas å få dusjet litt, og det var først deretter at myggkløen kom for alvor. Merkelig. Gjengen var også sultne etter alle strabasene, og biffen og potetene som vi hadde med oss på turen skulle endelig til pers. Frank har jo gått på Brimi-kurs, og er blitt en bevandret mann i kokkekunsten, med hovedvekt på sauser. Og vinkartongen kom fram. Bevares – kan det bli bedre.

 

Så satt vi der da utover lørdagskvelden, rundt kjøkkenbordet, i Kokelv, langt mot nord, et sted på ca 300 mennesker. Fjorden kunne ses i retning nord – her måtte det sannelig være fint med midnattssol og greier. Men i kveld var det bare 6-8 grader og surt. Og multekarten tittet rødmende opp bare et steinkast unna – jo da, her var det fint å være, i alle fall så lenge værgudene holdt seg nogenunde på go’sida.

 

Det ble jo mimret om løst og fast fra tidligere tider, samt om dette berømmelige haillet, som Frank stadig går rundt og skryter av. Men her fikk skrytepaven seg et skudd for baugen, bokstavelig talt, for Ranveig mente at sønn Rune var unnfanget på hurtigruten en gang, det var hun meget sikker på siden det var 2 måneder siden forrige gang det ble noe, og det gikk to måneder til neste gang… Og når i tillegg det var god rullings over Lopphavet, og med 20 000 hester som laget vibber rett under dørken, ja så slapp han jo å svette særlig for resultatet. Det var i alle fall slik sekretæren oppfattet det…, og sekretærens evne til å oppfatte er, uten å skryte det minste, formidabel i slike henseende. Seriøst! Nå må det sies at sekretærens mangel på haill, for øvrig av naturlige grunner, ble poengtert. Men sekretæren har i faglitteraturen om dette tema lest seg til at kjøpehaill skal være mye mer effektivt, spesielt i fiskesammenheng, enn heimbakt haill. Så da er det håp for andre også…, ikke rart at de øvrige unngikk å svinge innom Skippagurra!

 

I Kokelv kjenner alle hverandre – garantert, og man gjør ikke mange sprell før det ryktes. Frank var i 11.30-tida overmoden for puta. Og da synes i alle fall gjestene at vi gjerne ville ha en sightseeing og bli litt kjent med folk og fe i bygda på en lørdagskveld, med Ranveig som guide. Tanken var nettopp å skape en smule oppstuss, ved at Ranveig gikk arm i arm med de to gjestene, sånn tett inntil. Og så skulle vi forsvinne inni et naust nede ved havet i 15-20 minutter, og komme frem igjen med bustete hår etc.etc.

 

Men planen sprakk litt, bl.a. på grunn av at vi traff på to ungkarer i 50-åra som akkurat kom ut av et hus. Helge het vissnok den ene, var det Asbjørn den andre? Vel, godt påseilt var de i alle fall, og salig pratesjuk. Vi lurte litt på om de ikke en eller annen gang hadde tenkt å finne fram ljåen slik at de kunne slå ned det meterhøye gresset som vokste helt inntil husveggen, og som stakk halvmeteren opp mellom fottrinnene i trappa. Nei det kunne de ikke – det ble det så mye folkesnakk om!

 

Vi tok en runde nedi fjæra, som var dekt med store mengder glattpolert småstein. Og der bodde han Eilert med russedama, og der ho Jendine, og der…  I ett-tida var  ekspedisjonen over, det hadde absolutt vært en minnerik tur, dog uten at intensjonene helt var innfridd.

 

 

Søndag

Søndag er hjemreisedag. Og endelig fikk vi brukt opp eggekartongen og bacon’et vi hadde drassa på. Så var det å få avviklet de tre tilleggsøvelsene, jmf. nedenfor. I ryggsekkene til sekretæren og Bjørn ble det dyttet noen fiskeposer, men det begrenset seg jo fort. Derimot kan Frank og Ranveig kose seg med ørret og røye til middag hver dag i de neste tre ukene de skulle være der oppe. Utpå dagen rullet vi de 12-13 milene til Alta, der sekretæren dro i vesterled, mens Bjørn skulle til Sørreisa via fly til Tromsø.

 

Så var altså årets tur over – en begivenhetsrik tur med uendelig med fiskemuligheter. Vi fikk sikkert dobbelt så mye fisk på denne turen som totalt for de 12-14 turene vi har hatt de tidligere år.

 

Her har vi en viss kartreferanse til området vi fisket:

http://kart.norge.no/default.asp?st=norgeno&coordType=img&command=moveDown&geObjecType=auto_point&geObject=&mapWidth=375&mapHeight=375&zoomWidthValue=10000&zoomFactor=8&mapExtent=937255%2C7837081%2C957255%2C7857081&mapType =

 

Det første vannet vi gikk til på onsdagen ligger ved b’en i teksten ”Lebesby”. Teltplassen var ved utløpet av bekken ned til det store vannet. De øvrige vannene ligger rett ovenfor. Fredagen kjørte vi med båt på andre siden av inngangen til sidearmen Marddas, og gikk opp til Mohkkejavri (de to første vannene). Vi rakk ikke Marddajavri rett bak, der Frank hadde fått noen storinger på sin første tur. På lørdagen gikk vi opp til vannet som ligger under j’en i Deardnojavri, og videre til det lange smale vannet rett ovenfor, og tilbake til via vannene lenger fremme der vi hadde vært tidligere.

 

 

 

KONKURRANSER

 

1. Fisking

Fiskekonkurransen kunne ikke benytte de vanlige reglene om å telle fisk og gi de poeng etter størrelse, det ville resultert alt for mye fisk og et umulig byråkrati å holde styr på. Så da ble vi enig om å ta utgangspunkt i de 5 største fiskene. Selv om vi ikke verken veide eller målte, var det klart at sekretæren kom best ut her med sine tre flotte ørreter. Andreplassen var strengt ikke så lett å vurdere ut fra størrelse, men vi ble enig om at Frank kom på en knepen 2.plass på grunn av kvantitet.

 

Resultat:

Nr.1	Yngve	10 poeng
Nr.2	Frank J.	8 poeng
Nr.3	Bjørn	6 poeng

 

2. Hund

Også hundkonkurransen måtte justeres noe. 10 omganger var rett og slett ikke mulig å få gjennomført med det høye aktivitetsnivået hele dagen. Så vi begrenset det til 5 omganger. Her tapte Yngve første runde, Bjørn den neste. De tre resterende rundene ble gjort unna på søndags formiddag i Kokelv, og her kom Bjørn virkelig i uføret, da han røk på den ene smellen etter den andre. Ofte er det slik, sitter man i uflaks-stolen, så baller det på seg. Så da ble det 3 rake tap på unge lovende Olsen. Til sammen ble det spilt rekordlave 24 enkeltrunder.

 

Resultat

Nr.1	Frank B.	10 poeng
Nr.2	Yngve	8 poeng
Nr.3	Bjørn	6 poeng

 

 

 

3. Tilleggsøvelser

Generalsekretær Frank hadde lagt opp til disse krevende øvelser:

 

A. Dubbkast

Klassiker som går igjen fra år til år: Treffe tre angitte mål med ulike avstander med stang og dubb.

 

B. Myntkast

5 stk. 20-kroninger skulle kastes på tre mål. Gamle ferdigheter fra yngre dager måtte tas i bruk.

 

C. Sagtagg-gjetting

En ny og uprøvd øvelse, også i verdenssammenheng. Det skulle gjettes hvor mange tagger en vedsag av den korte typen hadde. Litt bingopreget øvelse. Fasiten var 81 tagger, og Frank var nærmest med 67, mens Yngve hadde 105 og Bjørn foreslo 128.

 

 

Resultat i tilleggsøvelser:

	Dubbkast	Myntkast	Sagtagg	Klassiffer	Poeng
1. Frank J.	Nr 1	Nr 1	Nr 1	3	5
2. Yngve	Nr 2	Nr 2	Nr 2	6	4
3. Bjørn	Nr 3	Nr 3	Nr 3	9	3

 

 

Puss/minuspoeng

Generalsekretær Frank hadde intet å bemerke til medlemmenes adferd i år, alle har gjort sin jobb og oppført seg anstendig.

 

Dermed ble resultatene av årets tur slik:

 

Årets MeiteMack, resultater:

Nr	Navn	Fisk	Hund	Tilleggsøv.	Pluss/Minus	Totalt
1	Frank William Jon	8	10	5	0	24 poeng
2	Yngve Bersvendsen	10	8	4	0	23 poeng
3	Bjørn Olav Olsen	6	6	3	0	15 poeng

 

Det var på tide at Frank endelig fikk seg en seier, det er sikkert 5-6 år siden forrige gang. Men det berømmelige haillet kan han bare la være å skryte av etter helgas avsløringer, og han hadde litt flaks med tilleggsøvelsene. Ellers har det rent resultatmessig ikke vært Bjørn sin tur denne gangen, det kan muligens komme av haill i alt for høye doser, men som ikke kom til sin rett siden det var en så enkel jobb å lande denne fisken. Haillet trengs som kjent kun når det er nødvendig, ikke i utrengsmål. En annen forklaring kan være at fisket rett og slett var for enkelt, og at Olsens utsøkte dubb- og flue-teknikk ble alt for tidkrevende og upraktisk å holde på med. Og sekretæren snakker man ikke om engang, men man kan gjøre seg sine tanker…, eller som det ble sagt: Dette viser klart at det må være bedre uten haill enn med et gammelt og halvsurt et.

 

Det annonseres herved at årets MeiteMack er Frank W. Jon!

 

Dermed var turen for 2005 over. Generalsekretær for 2006 er Yngve.

Ses!

 

Yngve Bersvendsen

Sekretær/referent