Referat fra Meitemackens Venners tur 2022
Det er blitt august 2022, og et års begivenheter ligger bak oss, de er blitt til historie og erfaringer, både for oss fire og for verden ellers. For oss er kanskje
det viktigste at to av oss, Bjørn og Yngve, er ute av det organiserte arbeidslivet, altså blitt såkalte pensjonister. For verden ellers står det adskillig verre til, med krig og elendighet. Diktatoren, terroristen og bøddelen
i øst er ikke verdt å få navnet sitt nevnt, ikke engang her. Ellers ser det ut til at klima- og miljøproblemene bare tuller på seg. Så hvordan verden ser ut i august 2023, ja det er mer uforutsigbart enn noen gang.
Ja-ja, sånne alvorlige problemer kunne vi alltids diskutere, noe som også ble gjort på årets tur. Men for oss 4 er det tross alt dagliglivet som teller mest, og der står det rimelig greit til for oss alle. Joda, litt stivhet
og kranglete knær og hofter, men det kan man nok håndtere.
Årets tur var fremskyndet en uke på grunn av «eksterne» begivenheter, og 3. august ankom «søringan» Alta flyplass, dog til litt ulike tider.
Først Yngve, og da dro han og Frank J til Alta City for å kjøpe litt mat, drikkevarer og fiskeutstyr og sånt. Så til flyplassen for å hente Frank B, tilbake til Alta City for å kjøpe litt mat, drikkevarer
og fiskeutstyr og sånt. Så til flyplassen for å hente Bjørn, tilbake til Alta City for å kjøpe litt mat, drikkevarer og fiskeutstyr og sånt. Behovene er med andre ord litt forskjellig, det tuller liksom på
seg. Mens sekretæren klarer seg med 3-4 gamle smårustede spinnere og en 80-tallsstang, Bjørn har vel også det meste medbrakt, mens de andre to er mer rause med kortet, det ble det nye støvler, flunkende nye bukser, ny ryggsekk
og nye sluker, og for FB et par briller av den mer sofistikerte sorten, der man viss nok skulle kunne se fisken svømme rundt på 20 meters avstand på en meters dyp, selv i bølgebrisen. Prisen holdes hemmelig, men kan jo likevel røpe
såpass at den var fire-sifferet, hvorav det første IKKE begynte på 1.
Apropos «søringan», her må man vel kunne si at Bjørn er blitt omtrent en-tredjedel nordlending igjen, der han residerer ute i Tømmervika
i lengre perioder av året. Hvorfor ikke, hva er lunkne, dølle Sandefjord ift. svabergene nede med Solbergfjorden, båten dupper lett i bølgene, i midnattsol, med Hurtigruta dampende forbi.
Med fulle poser er det full rulle de
13 milene til Kokelv. Vel installert der, er det en liten utendørs-Mack, og en oppfriskning og oppdatering av årets begivenheter og nyheter. En trillebår med rennende kaldtvann var allerede fylt opp til randen med halvlitere av ymse slag
– enkel og lettvint tilgang.
Matspesialiteten til Frank må vel sies å være finnbiff-gryte. Reinkjøttet er ikke funnet i frysedisken på lokalbutikken, derimot kjøpt lokalt av de som driver med rein. Topp
vare! En diger panne, 50-60 cm i diameter, med reinkjøttskav, rømme og grønnsaker putrer på bålet og serveres. Dette skjer kun her oppe, 14-15 mil fra Nordkapp. Frank har blitt en skikkelig gourmetkokk.
Etter gjennomgangen
av verdens ve og vel, mest ve, benket vi oss rundt langbordet inne i grua for kortspilling. Seier og tap ble rimelig likt fordelt denne første kvelden. Skulle emosjonene ta litt overhånd, var Ranveig på alerten for å dempe deltakerne
en smule. Det tullet på seg etter hvert, det står jo mye greier på bordet, tilgangen er enkel. Men i seng i 2-tida.
Torsdag 4. august
Etter tips fra en bekjent av FJ var planen å kjøre
litt ovenfor Skoganvarre – ca. 11 mil. Sol og stille – ikke spesielt bra for fiskebittet. Vi stoppet i Lakselv, innom Sport’en, selvfølgelig, der vi fikk et flere gode tips for fiskevann av en hyggelig betjening, og litt utstyrssupplering,
for sikkerhets skyld. Var også innom ølbryggeriet til Alf Emil Paulsen, der vi kjøpte et variert utvalg av hans Juga-øl. Videre oppover dalen bar det, inn en port der man måtte ringe til Garnisonen i Porsanger for få
opp. Så 10 minutter å kjøre, og der lå det et ganske lite vann, 100 meter å gå… Hmmm, her må vel «gud og hvermann» kunne fiske, er det noe å få her..? Men først en kaffekopp og
en matbit.
Vi organiserte oss med to fra hver kant og fisket oss rundt. Det ble i alt 7 fisker, snittstørrelse ca. 250 gram – ikke noe å skryte av. Men kanskje det var bedre forhold på vannet ovenfor? Vi trasket dit, flotte
forhold, men 0 napp. Sannsynlig grunn: Røyevann. Røya er enten eller, enten på, eller av. Nå var den av, heeelt av, ikke et vak engang. Det er risikosport å satse på røyevann, denne gangen ble det bom.
Vel
nede igjen kjørte vi til Lakselv for en matbit. Først forsøkte vi oss på bygdas finere restaurant, men der var etterspørselen større enn kokkekapasiteten, vi ventet og ventet, intet bestillingskart. Finnmarkingen er
jo som kjent en utålmodig sjel, som ikke har blitt bedre med årene, snarere tvert imot. Vi brøt opp og gikk på stedets bensinstasjon for en burger og en brus. Sekretæren foreslo å benke oss rundt en utebenk og fortære
måltidet der, betrakte folk, naturen og livet, men det ble vennlig men bestemt avvist. Her skulle det kjøres og spises samtidig. Remuladen, tomaten, salaten, ketsjupen og suragurken tøt ut på alle kanter, ikke minst for sjåføren,
med en hånd på rattet og en på den klissede hamburgeren.
I Kokelv var det dusj og rett i stampen på hele 42 grader. Ranveig hadde rigget til – hjertelig takk! Hot, men behagelig. Å sitte der i stampen er absolutt
et av høydepunktene på finnmarksturene, for flere av oss er det kun her muligheten byr seg. Da er det stas og cool’an her og slavre om dette og hint. I 19-tida benket vi oss til inni grua for hundspilling, med Mack til, nyvaska og rein inntil
beinet og langt inni sjela. Det går jevnt over pent og pyntelig for seg. Brøt opp i 2-tida.
Fredag 5.august
Når gjengen etter hvert samler seg i godstolene og sofaen til frokost,
pleier Frank å mikse sammen en solid Herbalife-shake. Den må sies å være velsmakende, er utvilsomt næringsrik, og man holder seg mett lenge. Planen for dagen var å ta en tur oppover dalen, vasse over Kokelva og gå
den halve kilometeren opp til «Hjerte-smerte-vannet», som det kalles lokalt. Sol, ganske stille – vanskelige fiskeforhold i et så lite vann. Et par småpinner, dog fikk sekretæren krøll på tråden, med det
resultat at sluken føk inn i noe sivgreier. Og her skulle man tro at selveste Vårherre viste sitt milde åsyn, for tror du ikke en, etter forholdene, større ørret på «hele» 320 gram bet på, og omstendig
baksa inn på land. Hva sekretæren hadde gjort for å fortjene en sådan tjuvflaks skal være usagt, men det skulle vise seg å få store konsekvenser. Vi gikk så videre til Hjaltevannet, tror jeg det hette. Nydelig
der, men 0 tegn til liv. Utpå ettermiddagen dro vi tilbake.
Det er som nevnt ikke noe å si på matserveringa i Kokelv. FJ og Bjørn er jo blitt faste deltakere på matkurset som Arne Brimi holder i Lom hvert år, så
der har de lært mangt og meget, blant annet å korsfeste en lakseside til en planke og sette den inntil et bål for steiking/oppvarming – genialt! Der stod det altså fire planker inntil bålet. Deretter var det bare å
forsyne seg, rett fra planken, lokalfisket villaks, med rømme og alskens grønnsaker til, og Mack, selvfølgelig. Du snakker om luksus!!
Eller hvert rigget vi oss til igjen for kortspilling inne grua. Som så ofte er det sånn
at uheldige omstendigheter kan hope seg opp for enkeltpersoner, og denne gangen var det Frank B som satt i «feil stol». Det er sikkert nevnt i tidligere referat, men sekretæren har et visst rykte på deg som en liten luring, og da først
og fremst for stadig å lure seg til å få et glimt av «trumpf’en» i bunnen av kortbunken. Teknikken er gjerne ulike avledningsmanøvrer, som «oisann, se der, en rev!!». Men neida, sånne revestreker
medfører nå kun full skjerpings av alle sanseorganer, gjerne med noen lettere nedlatende kommentarer (men her kommer det en innrømmelse fra sekretæren: Det lyktes EN gang, med det resultatet at sekretæren hadde en hånd
med 80 % trumpf. Den runden gikk brillefint…). Men HAAAR du skulle ha sett!! Her prøvde sannelig selveste bokholder og revisor Bjørn seg til å smugtitte på trumpfen, HELT ÅPENLYST OG UTEN BLYGSEL!! En ting
er sekretæren, han kan man ALDRI 100 prosent stole på, han er en lurendreier langt inn i genene, men REVISOREN!! Det har aldri noen gang i Meitemackens lange historie vært observert, vi var målløse. Det tok oss så totalt
på senga at vi strengt tatt oppfattet jukseforsøket som ikke seriøst ment, delvis avslørt ved at forsøket var FOR åpenlyst og åpenbart. Etter en diskusjon endte vi på at dette måtte være fake-juks.
Men det ble faktisk nevnt at et vellykket trumpfjukseforsøk burde premieres med et plusspoeng, siden det tross alt anses som nesten umulig å gjennomføre. Men tenker man over det, hvordan skal det kunne dokumenteres? Plutselig påstår
alle at de har jukset, og poengene renner inn. Nei det går ikke..
Nå er det jo som allerede nevnt sånn at ingen liker å tape, å gå på en smell. Men en hundrundetap tas på forskjellige måter, stort
sett pent og pyntelig. Med visse forbehold kan man vel antyde at Frank B noen ganger håndterer en slik smell litt mer høylytt enn de andre, sannsynligvis forårsaket av et velutviklet konkurranseinstinkt. Det kan sågar gå så
langt at det antydes et uredelig samarbeid. Det er jo naturligvis ikke riktig. Vi kan nok være både ditten og datten, men det er ikke sånn at noen konspirerer, ingen av oss er av den sorten, selvfølgelig. Å snike seg til et trumpf-gløtt
er nå en ting, men ureglementert samarbeid er uhørt, det skjer ikke.
Lørdag 6. august
Lang lunsj. Planen var å gå opp til noen Kokelvvann 2-3 kilometers kjøretur i retning
Havøysund, og i 11-tida var vi på vei. Passe fine bakker oppover, fint vær, fin utsikt, nydelig natur, en times gåtur. Men det var meldt et forrykende regnvær i ett-tida, og vi håpet på at ørreten skulle bite
litt da. Vi fisket en drøy times tid, fikk noen småtasser. Og derrr, omtrent på sekundet, pang sa det, fra stille til full kuling, så pisket regnet rundt oss. Hjalp det på fiskebittet? Neida, det ble bare noen få 2-3 ett-poengere.
Man må vissnok langt fra allfarvei for å få noe særlig med fisk, til og med i Finnmark. Hjemover i 17-tida.
Regnet ga seg like fort som det kom, det bar i stampen, finnes knapt noe bedre sted å oppholde seg etter
en regnvåt tur, med en Mack på kanten. Rene og til dels pene ble HELE Meitemack-turens ørretfangst stekt og fortært med creme fresh og grønnsaker til, og det sier jo litt om fangsten. Det må være «all time
low», med unntak av en tur på Hardangervidda for sånn 30 år siden, da eneste fangst var Bjørn sin ørret på 10.5 cm, sånn 70 gram.
Godt trutnet benket vi oss til i 19-tida inni grua, Ranveig likeså.
Det som vinmonopolet i Alta hadde blitt lettet for ble plassert på bordet. Så vidt referenten kjenner til er ingen av oss noen «stordrikkere», med god gammeldags ryggfyll. Det forgår ganske kontrollert. Men det er klart,
når prosenten i flaska er rundt 40, ublandet, så skal det jo ikke så veldig mye til før det kan skeie litt ut. Og utpå kvelden ble vi noe musikknostalgisk for den musikken vi lyttet til på 60-, 70- og delvis 80-tallet (etter
det ble musikken bare møl og ræl og røkkel). Bjørn administrerte spillerlista via mobiltelefonen, etter ønske fra publikum, og det nevnes i fleng: Stones, Beatles, Kinks, Loving Spoonful, Manfred Mann, Queen, Genesis, Jethro
Tull (de to siste er nok sekretærens favoritter), Eagles, Jan Eggum, Kari Bremnes, Terje Nilsen, Halvdan Sivertsen, Marit Boine, Tønes (hvem var det som kom på han..??). Vi kauka med: «I can’t geeee’t nooooooohhh…
sææætisfææction», dundret det nedover Kokelvdalen, med ivrig headbanging og trommesoloer på bordet og ølkorker i øyet. Og så må det nevnes at Ranveig og Frank har avstedkommet en meget musikalsk
sønn, Frank Christian, som vi også fikk nett-høre. Flott stemme i litt dypt Cash-leie, veldig bra! Det ble diskutert hvor denne musikaliteten kunne være kommet fra, spesielt på bakgrunn av far Frank sine aldeles underfundige
sangprestasjoner på «Norwegian Wood» på loftet hjemme hos sekretæren sånn rundt 1970. Kanskje kan man tillate seg å antyde, god innsats Ranveig.
Det ble naturligvis tid for hundspilling, det dro jo litt ut.
Frank J er en morgenfugl, i mindre grad en kveldsfugl, bersvendingene er gjerne det motsatte. Så enkelte drøyer litt ekstra langt utover natta. Men i 2-tida var det slutt også for etternølerne.
Søndag
7. august
Som vanlig er det mest avslapping og pakking for hjemreise på søndagen. Noe fisk var det ikke å fordele, ei heller multebær. Så dermed kjørte Frank oss til Skaidi, hvorfra bussen gikk videre til
Alta. Som en liten kuriositet kan nevnes at flyet fra Oslo gikk inn for landing omtrent foran øynene våre i Alta, plutselig føk det til vers igjen i retning Tromsø, etter hvert med begrunnelsen: Ikke nok bensin på tanken! Hva
driver de med i Norwegian!!
Konkurranser
1. Hundspilling
Vi rakk i alt 7 hovedrunder, med 40 enkeltspill, det er brukbart. Her nøyde Frank J og Yngve seg med kun ett tap hver (ett
«tap»: den som først får tre enkelttap), dvs. også her ble det delt førsteplass, som gir 9 poeng hver. Bjørn fikk to tap og Frank B tre. Her ble altså resultatet snudd på hodet ift. det som er vanlig,
det er de to sistnevnte som stort sett kniver om førsteplassen.
2. Fisking
Det ble som nevnt ikke rare greiene. Det ble delt førsteplass mellom Yngve og Frank B, som dermed ga
de 9 poeng hver. Og så ble det delt andreplass på Bjørn og Frank J, dvs. 5 poeng hver.
3. Tilleggsøvelser
Nytt av året var at Frank hadde gått til innkjøp av diverse
konkurranseutstyr, som for bueskyting, lassokasting og øksekast. Vi fikk tre forsøk på hver av øvelsene, med unntak av verten, som jo hadde benyttet hele sommeren til å øve, så han fikk kun et forsøk.
Det ble jo litt bingo på nykommerne. Lassokasting for eksempel, det krever en spesiell teknikk. Og øksa fyker gjerne for høyt, eller for lavt. Resultater:
Øksekast: 1. Bjørn, 2. Frank B, 3. Frank J. 4 Yngve
Lassokast:
1. Bjørn, 2. Frank J, 3. Yngve, 4 Frank B.
Bueskyting: 1. Frank J, Frank B, 3 Yngve, 4 Bjørn.
Summerer man dette opp ble resultatet av tilleggsøvelsene: 1. Frank J og Bjørn (4 poeng hver), 3. Frank B. 4. Yngve.
Sluttresultat
| | Fisking | Hundspilling | Tilleggsøvelser | Sum |
| 1.Yngve
| 9 | 9 | 1 | 19 poeng |
| 2. Frank J. |
5 | 9 | 4 | 18 poeng |
| 3. Frank B. | 9 | 4 | 2 | 15 poeng |
| 3. Bjørn | 5 | 6 | 4 | 15 poeng |
Det skulle vise seg at Yngves (u)heldige
sleivkast uti sivet, der det helt tilfeldig stod en forvirret ørret på skarve 320 gram – en 3-poenger, som i ren forfjamselse fant på å jafse til, det resulterte i at han kapret førsteplassen i årets konkurranse.
Så dermed gratuleres Yngve Bersvendsen som ÅRETS MEITEMACK 2022!
Da er det bare å si vel møtt i 2023, og håper at knær, hofter osv. holder seg bra.
Yngve Bersvendsen
(sign)
Sekretær/referent