Referat Meitemackens Venner tur 2014
Innledningsvis må
det sies at dersom noen etterlyser fjorårets referat, så skyldes ikke dette latskap fra referentens/sekretærens side. Grunnen er at det ikke ble noen tur i 2013. I seg selv noe betenkelig! Er suget etter friske fisketurer etter storørreten
og nervepirrende kortrunder blitt erstattet av andre aktiviteter? Kan vel umulig være noe nettgreier, så ille er det vel ikke blitt?? Skulle den dagen komme, ja da er tilværelsen blitt temmelig uthulet – måtte Vårherre
forby!! Men når sant skal sies, så tror jeg ikke at noen av oss er kommet dithen. For saken var den at noen var opptatt med ting som må anses som viktige; Bjørn var på den tida fullt engasjert med fjøsrestaurering uti
nyhuset i Tømmervika, og forberedelse til en sauebondetilværelse etter revisorkarriæren. Frank B. var vissnok på Kanariøyene i et eller annet ærend, eller var det i Danmark? Og var kanskje lå det i minne om en litt
kronglete avvikling av kortkonkurransen det foregående år...? Nåvel, det er ikke alltid at det klaffer for alle.
Årets tur ble lagt til Sørreeisa første helga av august.
Bjørn er jo bostedsmessig blitt 1/6-dels nordlending igjen. Han avsluttet denne helga et 4-ukers solfylt opphold i Tømmervika. Nå gjenstår det at han kvitter seg med 5/6-dels-knotinga på dialekta, og legger over og tilbake til
fullblods nordlandsspråk. Han tas stadig i meningsløse uttrykk som Fy flate, filler'n og fadderullan. Men fremskritt observeres, og da han mistet en passe stor ørret, hørtes det «din forbanna hæstpeis av en gorr-ørret».
Kommer seg..
Torsdag
Frank J kom fra Kokelv tidligere på dagen, mens sekretæren først kom med seinflyet til Bardufoss, og var ikke i Sørreisa
før halv tolv. Han var akkurat kommet inn døra til ho Johanna for telefonen ringte. De to andre var allerede på Johnstua, og det tok ikke lang tid før de kom og henta meg. Det var nesten bare å snu i døra, finne
fram fiskesakene og klær og så bar det oppover Svartebergan i Aud sin bil – den er super å ha!. Nydelig vær og enda lyst og fint om natta nå i starten av august. Og hva er vel bedre da enn å finne frem en Mack og cool'an
godt ned og nyte en kjent og kjær utsikt over Stabbursvasslia, Stabbursvatnan og Vakkerhompen? Ikke mye, her kan Playa des Ingles, La Rambla, Reperbahn eller hva det skulle være, få seile sin egen sjø. Kortstokken ble funnet frem og
vi kjørte gjennom en hund-runde. Tett og spennende, men ikke overraskende, sekretæren røk på en såkalt «hovedtap», dvs fikk først tre enkelttap. Bjørn og meg tillot oss å supplere kortspillinga
med en halvliter til, mens Frank stoppet med den ene... Jøsses, er dette et klassisk tilfelle av forgubbing? Bare på håret at promillen løftet seg over 0,1 på innledningsdagen av årets tur – helt uvanlig. Det er
nok sannsynlig at snittpromillen hadde steget noen hakk hvis fjerdemann hadde vært til stede, kanskje den da ville krøpet over 0.6.
Og apropos forgubbing og denslags. Hva med helsetilstanden
til 60-åringene (et latterlig unnholdsløst tall forresten)? Tja, Bjørn ser ut til å henge godt i hop, Yngves slarkete knær kjennes ut til å ha fått kjørt seg godt etter de 10 dagene der oppe, før meitemackene
kom, med daglige turer til fiskevann og over multemyr. Frank har sin hofte som har sett sine beste dager. Men det går, og hofter og knær kan skiftes, sies det. Ellers intet merkbart, så vi kan ikke klage. Spise sunt (les: fjern alt av kjappe
karbos), passe fysisk aktivitet, gjøre ting man liker, og tenke på plussiden. Det hjelper, men er absolutt ingen garanti.
I halv 2-tida var gjengen i seng, også relativt tidlig. Igjen,
hadde fjerdemann vært med, hadde det nok gått en time til...
Fredag
Etter frokost i 9-tiden tok vi fatt på den klassiske fisketuren; opp til Sommerrovatnet
-> Jonvatnet -> Kampli-/Veltavatnan, og så hjemover via Vegavatnet. Solen skinte fra blå himmel, slik den hadde gjort de fire siste ukene nordpå. Temperaturen i vannet var på solid syden-nivå. I det hele tatt, nydelig, men
fra et fiskeståsted, svært utfordrende forhold. Fisken holder seg på de dypeste og kjøligste stedene, og mat er det siste den er opptatt av, ser det ut til. Det var knapt et vak å se på Sommerrovatnet, et uberegnelig
fiskevann. Men sannelig, Frank klarte kunststykket å få en flott 3-poenger. Ikke rare greiene «mot normalt», men likevel, ikke helt svart heller, og det var positivt.
Nede
på Jonvatnet, også et generelt vanskelig vann å få noe, der hadde i alle fall ørreten tatt fellesferie. Zero vak. Og hva er da ikke mer naturlig enn å ta seg en runde rundt omkring for å se etter multe. Joda, enkelte
plasser var det fine forekomster, til og med vel moden i sørhellingene. Og ikke spor etter folk... Hvor i all verden er det blitt av kjerringene?? Og enkelte gubber? Er de spist opp av facebook de også? Jeg kan skjønne at grandiosa-generasjonen
er tapt for et strevsomt myrliv, men kjøttkake-generasjonen da? De burde vel kunne erstatte den stadig reduserte populasjonen av sild- og potet-generasjonen? Men nei! Den beste multekvaliteten er når andre har vært der noen dager før,
hvis ikke risikerer man å ta også de som er vel mye modne, noe som, etter sekretærens subjektive mening, medfører at kvaliteten på det som ender opp i bøtta ikke er topp. Derfor ble iallefall sekretærens bær
gitt kvalitetsmerket A-. (dvs «god, A - utmerket, A+ - superior).
Vi gikk innover til Kamplivannene, og her var forholdene noe bedre. Vi fikk alle noe, Frank flest, Yngve minst. Det ble
tid for bål, kaffe og mat. Som vannhenter til kaffen fikk sekretæren anledning til å dyppe tærne nedi vannet. Behagelig varmt må man si, og han fant på å vasse litt utpå, og det gikk ikke likere til enn at han
bedrev heftig svømming i bare trusa, crawl og brystsvømming og ryggsvømming og feiet avgårde. Til leserens orientering, så har mitt rykte som lite svømmedyktig vært klippefast i de nære omgivelsene, ikke
minst etter en episode fra barneskolen, da vi fikk svømmetrening i bassenget på Bardufoss, og flyteanordningene plutselig forsvant og man gikk til bunns som et anker. Hvem som bidro til redningsaksjonen er ukjent, men det gikk nå bra. Men
svømming deretter, det var begrenset til vassing i Leirbogfjæra. Men nå: Skal si at de to bivånerne var imponert!! De hadde nok antatt at sekretæren knapt var svømmedyktig. Frank ble så inspirert at han tok av seg
alle tekstilene og stupte uti. For sekretæren er faktisk dette den første fullblods badeseansen som er utført i de trakter. Skikkelig konge var det, og sola sørget for rask tørking. Herlig!
Utpå kvelden gikk vi framover til Johnstua igjen. Varm og tørst, og da er det stas med en Mack. Så var det i gang med middagslaginga; grønnsaker, stekt ørret, mye Sæter-rømme (ikke noe lett-greia
her nei!!), og Mackøl. Klassisk Meitemack-middag som alltid smaker supert, ute på plattingen med sola som glimter mellom bjørkeleggene. Vel forsynt er det bare å cool'an, mimre om de såkalte «gamle dager», og ellers
diskutere aktuelle problemstillinger i tiden. Vi regner oss som brukbart orienterte samfunnsborgere, så det er mye å ta fatt i.
Ingen kveld uten en hund-runde eller to. Og kanskje det er noen
av leserne som stusser på hvor cognac`en er blitt av? Vel, det har gradvis gått att og ned med promillen. Vi måtte nesten hjelpe Frank med å få ned Mack'en. Vi hadde med bare 2 stk 6-packer med øl, en tre-liter vin, og
en cognac. Det var det hele, fordelt på tre personer!! To kvelder, og vi hadde ikke engang klart å få ned de to 6-packene. Vinen og Cognac`en var urørt. Men greit, det gir også en litt tidligere kveld, og morgenen derpå
er helt fiiin. I seng alt i halv-ett-tida, rekordtidlig. Frank har jo aldri vært noen nattevåk, og det er ingen fare at så skal skje heller.
Lørdag
For
ti-femten år siden var noen av de mest ivrige oppe tidlig på morran for å få med seg morrabettet nedi Stabbursvatnet. Den tiden er åpenbart over, nå råder freden og roen til utpå formiddagen før frokosten
er unnagjort, etterfulgt av noen kortrunder. Og bra er det, hva er det som haster sånn..?? I dag gikk turen ned til bygda for å fryse ned fisken og multebæra, og innom butikken for etter-proviantering, inkludert en 6-pack – for sikkerhets
skyld. Vel oppe så vi kjentfolk nede ved hytta til Johansen med frue, i gang med kaffedrikking ute på terrassen. Riktig koselig var det, med ferske historier fra en «gammel» tid.
Så
dro vi opp til Øvre og Nedre Meitemackvann, der det vanligvis er fine forhold. Men selv her var det veldig stille, bare noe smått som gikk ut igjen. Frank var den som hadde dratt i land flest så langt, og ledet fiskekonkurransen greit.
Denne lørdagen gikk det årlige sommerarrangement for den lokale scooter og hytteforening av stabelen, et stykke opp i bakkene mellom Stabbursvatnan og Vakkerhumpen. Og dit hadde også vi
tenkt oss, og trasket oppover fjellveien i halv-ni-tiden. Her hadde festen allerede pågått i flere timer, først og fremst den barnevennlige delen, med grilling og greier. Ikke så veldig mange kjente fjes å se, men tvillingbrødrene
Johansen var her, Unni og «Nelle», og en del til. Stemningen var absolutt for oppegående, drikkevarer av ymse slag var det rikelig av, det samme gjaldt nordnorsk jåssprat og vitsing, også av ymse slag. Særdeles høy
hoi-hoi-faktor ble det etter hvert! Vi tre ble godt mottatt, og gled fint og helt naturlig inn i miljøet. Blant de fine tingene i nordnorsk vitse- og jåss-tradisjon er en utpreget sans for vennskapelig hetsing, det er ikke måte på
hvor stor tulling naboen har vært og er, og vice versa. Sånt blir det mye crazy historier av, gjerne multiplisert med noen faktorer.
Men i 12-tiden var det tid for oppbrudd. Nedover veien ble
vi gående sammen med en som hette Arne, en nyinnflytter til Sørreisa, og som absolutt ikke var klar for å avslutte festen. Så dermed ble han med bort til Johnstua en times tid. Her ble det mye prat om det positive og ekte og enkle
liv, men aller mest om scooter-kjøring nedover svenske fjellvidder. Hørtes flott ut, så her var det bare å leie en scooter og hive seg med... Frank syntes åpenbart at det ble vel mye livsfilosofi og scooter-kjøring, så
han bikka av i soveposen på sofaen, mens gjesten holdt ut til i to-tida, og da var det også på tide for de vertene å køye.
Søndag
Alle
oppe som normalt og i fin form, gårsdagens fiesta ga ingen morgen-bivirkninger, og litt ut på formiddagen ga trekløveret seg i vei til Jonvannet. Som ventet, forholdene tatt i betraktning, intet liv der. Etter en multerunde gikk vi igjen
til Kamplitjønnene, og igjen var det Frank som dro opp de få fiskene vi fikk, så her var nok fiskekonkurransen ganske avklart, så fremt det ikke skjedde et eller annet mirakel for Bjørn og Yngve. Velvel, Frank trengte en fiskeseier,
det har gått litt trått for storfiskern de siste åra.
Bål og kaffe og mat og coolings i lyngen hører naturligvis med, i det flotte været. Men hvordan skulle storfisken
tas som kunne realisere miraklet? Yngve antydet da at han tok seg en kjapp tur til Øvre Kamplitjønn, sånn helt på egen hånd liksom, et vann med flott fisk, men vanskelig å få. Men det var ikke mulig å gjennomføre
dette overraskelsesmomentet, de andre ble med oppover, de tok nok ikke sjansen på noe annet... Og sannelig, her var det faktisk liv, og det var sekretærens spinner som viste seg mest effektiv (selvlysende lysegrønn med rosa kropp og
fjærdingeldangel bak…kremt-kremt..). Det ene nappet etter det andre, og en stasfisk slapp hent oppunder torva, på tross av at Frank heroisk hev seg ned for å berge fangsten. Men borte ble den, sånn 700 gram kanskje. Men likevel,
sekretæren var omsider på gang, og landet 3-4 flotte ørreter, og var dermed igjen på hugget i fiskekonkurransen. Når Jesus kan skape mirakler, så kan vel andre også..
Nåvel,
etter en stund gikk veien tilbake, denne gangen via Bissnissen, sjekke litt der, men som vanlig bare småfisk som går ut igjen. Vegavatnet neste. Her er det strengt tatt bare en god fiskeplass, og siden Bjørn hadde hatt en laber fangst så
langt, kastet han først ut, men intet napp, ei heller til noen av oss andre. Sekretæren gikk et stykke til venstre, og sannelig, der beit det på en fin 3-poenger. Og mens de andre to bega seg gjennom krattet og sivet bortover lags øvre
den av Vegavatnet, var sekretæren oppmuntret av dagens suksess, og samtidig som han hørte at de to andre kom i snakk med noen andre borti skauen på andre siden, fisket han seg bortetter siv- og krattkanten i samme retning. Svært vanskelige
fiskeforhold her, og sluken går bare 8-9 meter utenfor sivkanten, og grunt er det og. Og sannelig, der hugget det på en som kjentes solid ut. Men prognosen for å få den velberget på land var dårlige, med 5 meter med siv
utenfor, og en ørret roter seg veldig fort nedi her og blir fast. Og den gjorde den jo, men mot alle odds løsnet den, ble fast, og løsnet, helt til den kom helt inntil, og fikk tak i den med hendene og pælmet på tørr
grunn. 910 gram var den, og Vegavann-ørreten er fantastisk flott i farger og kjøtt.
Med blod på tann, flere kast bortetter, og der en til på, samme size, og rett i bunnsivet.
Bom fast!! Ny taktikk: Av med støvler og bukse, vasse utover i undertøyet, klar for å berge fangsten, med vann til navlen. Men schmuck, der bar den avgårde. Jaja, lykke til på reisa.., vi ses kanskje igjen...
Nåvel.., hvem var det de to andre snakket med?? Jo det var Jarl Cato Solset. Ikke viste vi at det var hans hytte rett oppi lia, og ikke viste vi at det var han som eide denne delen av Vegavatnet. Og når sant skal sies, så
hadde vi ikke tenkt så mye på det heller, hverken nå eller tidligere år. Og er ikke fisken for alle? Og hvordan kan fisken kjenne til grunneiergrensene, under vann? Vel, grunneieren så skeptisk og delvis olmt på oss, tror
ikke han kjente oss igjen. Men etter en runde med fedre og mødre og forfedre og formødre, så var hele slektstreet på plass, og da ble det rent gemÿtlich etter hvert. Vi fikk understreket så mye positivt om den flotte hytta,
om sauer, om den storslåtte naturet, om moltebær og Sørreisa generelt, at vi fikk fritt leide i Vegavannet for kommende år også, det var i alle fall slik vi tolket situasjonen, muligens noe subjektivt.
Det må sies at sekretæren skylder grunneieren en stor takk! For mens han altså oppholdt de to andre fiskerne med prat om fiskerettigheter, så stod altså sekretæren og dro opp storørreten fra hans
eget vann! Og en takk til de to andre også, som ble oppholdt og forhørt og ikke oppfattet situasjonen og lot storfiskeren fiske i fred. For det skulle vise seg at 900-grammeren gjorde vei i vellinga for fiskekonkurransen..
Så vel forlikt med grunneieren gikk vi videre til Johnstua, og med det var også årets fiskeaktiviteter over for denne gang. Tilbake på hytta var det middagslaging; reinsteak skjært i skiver og gitt en rask
steiking, opp i gryta med fløte og kokt med grønnsaker. Helt supert! Frank er en utmerket kokk!
Siste bit av søndagskvelden ble benyttet til de siste kortrundene, og ta knekken på
de siste Mack-boksene, for så å runde av med noen glass rødvin til det ble leggetid i ett-tida.
Mandag
Det vanlige; pakking og rydding og kosting,
hvoretter nøkkelen ble vridd om for årets Meitemack-tur. Bjørn hadde bare tiden og veien med å komme seg til Bardufoss og videre til Sandefjord. Frank skulle være i bygda til onsdag, og da ble det et par dager med multebærplukking
sammen med sekretæren.
KONKURRANSER
Vi starter med fiskekonkurransen. Her ble altså årets
siste fiskekast utslagsgivende, da sekretærens stunt i Vegavatnet, med 900-grammeren (som dermed ga 9 poeng), førte han fra tredjeplass og rett til førsteplass. Ut fra notatene fikk da totalt Yngve 25 fiskepoeng, Frank 20 og Bjørn
18. Poengfordelingen i skalaen fra 10 og nedover ble dermed hhv 10 på Yngve, 8 på Frank og 6 på Bjørn.
Også i hundkonkurransen lå sekretæren tynt an, ikke uvanlig
forsåvidt. Men i de siste rundene hadde Bjørn en svart kveld, og dermed ramlet han ned på tredjeplass – en uvanlig plassering for en som er en «hund» i å spille hund. Frank vant, en fin opptur for han. Nå må
det sies at hund-eksperten, Frank B. altså ikke var med, og han ville nok blandet seg inn her et sted. Dermed 10 poeng til Frank, 8 til Yngve og 6 til Bjørn.
Vi har også tre tilleggsøvelser
på programmet. Den første var estimering av vekt på en pose med fisk. Fasiten var 1900 gram. Resultat: 1 Yngve som tippet 1750, 2 Bjørn 1650, 3 Frank 2450.
Neste var vekten på
noen poser med molter. Her var fasiten hele 8.2 kilo. Resultat: 1 Frank, som tippet 6.1 kg, 2 Yngve: 5.95, 3 Bjørn 5.2. Altså relativt lagt fra fasiten for oss alle.
Siste øvelse var
å tippe på vekten på Yngves stor-ørret. Fasiten var 900 gram. Bjørn tippet 910 gram, Yngve 930 og Frank 815. Godt tippa!
Resultatet av tilleggskonkurransen:
Dermed
fikk Yngve det laveste klassiffer (5), mens de to andre begge fikk 6. Det gir tre poeng til Yngve og 1.5 på Frank og Bjørn.
Resultat av årets meitemack-konkurranse:
- Yngve. Fisking: 10 poeng. Hund: 8 poeng. Tillegg: 3. Sum: 21 poeng.
- Frank. Fisking: 8 poeng. Hund: 10 poeng. Tillegg: 1.5 poeng. Sum: 19.5
- Bjørn. Fisking: 6 poeng. Hund: 6 poeng. Tillegg: 1.5
poeng. Sum 13.5 poeng.
Dermed var det bare å gratulere Yngve som Årets MeiteMack, en tittel som henger høyt blant de berørte deltakerne. Så da er det bare å
si velkommen igjen i august 2015!
Yngve Bersvendsen
sekretær/referent
PS.
Det kan nå som en liten kuriositet nevnes at noen dager derpå slo det om til regn og blåst, og da sekretæren ville teste Vegavannet på nytt, så var det det rene eldorado, med fangst på en 2-kilos, en på 1.8,
et par på 1.6. Snakker om…! Må vel ta turen innom i 2015, men slike tilstander oppleves neppe en gang til.