John stua Sørreisa

Årets MeiteMack-tur gikk av stabelen I Sørreisa, i tiden søndag 17 til onsdag 20 august, altså en dag kortere tid enn normalt. Dette skyldes en skrekkelig vanskelig kabal med å finne ledige dager som passer for alle, det var nesten på kanten til å måtte avlyse hele seansen. Man skulle tro at en problemstilling som tidsklemma burde bli mindre aktuell etter hvert som det kommer til årringer til stammen på medlemmene. Men snare tvert imot, det kan se ut til det knapt er å oppdrive et vindusgløtt til å få turen i boks. Man må ha i bakhodet at det er i seineste laget når man sitter der med skranglete beinmasse og snikende Alzheimer, men det tenker man ikke på så lenge man holder seg rimelig anstendig unna styggedommen.

Ellers, det er ikke til å komme forbi at det er stor forskjell på ranchen til Frank oppi Kokelv i Finnmark og en liten brun hytte oppmed Stabbursvatnan. Den første med et utall av ymse fasiliteter; lavvoer, gammer, badstue, flere ildsteder, røykeanlegg, utebakeovn, en ny hytte for utleie på andre sida av elva. Og siste nyanskaffelse er en såkalt dome; en glasskuppel der man kan overnatte og beskue himmelrommets glitrende stjerner og flakkende nordlys, eller en heftig snystorm eller drivende vanndråper i ulende vind, og i mørketida døgnet. Det er klart at alt sammen er knall eksotisk for beboere rundt om på denne jordklode, og som har noen ekstra kroner som kan benyttes til å oppleve hva den ytterste utpost i kongeriket kan tilby. Og som ifølge Frank, skal være til inspirasjon for japanere (og andre) for å få impulser og inspirasjon til å fremskaffe små japanerbarn, noe de sårt trenger på de kanter. Alt dette i motsetning til den brune lille kåken oppmed Stabbursvatnan, med køyesenger og uten vann og strøm. Men på den annen side, dette er egentlig ingen motsetning, det er bare to uttrykk for det samme, for verdien for de personene som oppholder seg der er det liten forskjell på.

Nåvel, det var nå litt om verdier, nå til de mer praktiske tingene. Hele gjengen kom, fra ulike kanter, til Sørreisa, FJ med båt til Finnsnes, FB med leiebil fra Bardufoss, grei å ha når man må ned til bygda for å supplere. Først innom ho Aud for å se hvordan det står til der, så oppover til Johnstua. 20 grader og delvis skyet. Vel på plass faller det helt naturlig å ta noen ordentlige drag av frisk fjellluft og innstille seg på en roligere puls, trekke ut Co2-pluggen så og si, som et lite bidrag til et lavere miljøavtrykk, som det heter nå for tiden. Dog, det prosjektet skar seg litt umiddelbart, for hva er mer på sin plass i en sådan stund enn å finne fram hver sin Mack og tut’an rett fra boksen ute på plattingen, samtidig som man fikk fyr i grua, i en varm kveldssol som glimter mellom bjørkebladverket i vest. Da er hverken køyesenger, manglende strøm og vann vesentlig – og da er vi vel igjen i verdienes verden.

Klokken var blitt 7 på søndagskvelden, og noe fisking var ikke aktuelt. Hadde det vært for 20 år siden, så ville vi alle fire for lengst drevet å plasket slukene nedi Stabbursvatnet, men vi er ikke helt der lengre – igjen kan det ha noe med verdier å gjøre, tiden som har gått – hvem vet. Istedenfor ble det rigget til med bord og stoler, og Bjørn hadde med seg en halv akevitt, og sjelden har akevitt smakt bedre enn nå. Og hva går det i? Alt mulig; året som har gått, dagsaktuelle problemstillinger, noen knær og hofter som ikke helt er hva de engang var, og ikke minst gamle røverhistorier. Disse blir gjerne gjentatt, og det er viktig, slik at de ikke går ut av hukommelsen og dermed ut av tiden, det kan jo også tenkes en (u)vakker dag, og i forrige Meitemack-referat ble noen av disse nevnt, også med tanke på tiden som henruller.

I nitida forflyttet vi oss innendørs, til hundspilling, det som noen viss nok kalles «mattis», av en eller annen grunn. Konkurranseinstinktet har kanskje avtatt noe over åra, men det ligger der latent, dog kanskje litt ujevnt fordelt. Men ingen synes det er noe stas å ryke på seg hund-tap. Den halve akevittflaska ble fort redusert til noen få gjenværende dråper, men Mack var det fremdeles rikelig mengder av. Og det ble konstatert at akevitt og Mack faktisk er en utmerket kombinasjon. Den første kvelden pleier gjerne å ta litt av, men i såkalt satt alder ga vi oss i to-tiden, og dermed såpass tidlig at man unngikk at FJ forsøkte seg med en spansk en; slenge på en åtter og vri til hjerter… Og resultatet i denne omgangen ble at hundspesialisten Bjørn røk på to raske smeller, der forklaringen ifølge den uheldige var han satt veldig uhøvelig til i plasseringa rundt hundbordet, men fikk selvfølgelig ingen støtte for rokeringer.

Mandag

Opp i 8-tida. Kaffe og frokost. Ikke noe stress med å komme seg i gang, og vandret først i 12-tida, igjen timevis senere enn i «gamle dager», i retning Meitemack-tjønnene. Sol og stille og 20 grader, et håpløst fiskevær. Men det er alltids noe fisk å få, nok til en middag iallefall. Noen videre gåing ble det ikke til, atter en gang en uvanlig foreteelse, for normalt er det trasking og fisking hele dagen. Og allerede i 5-tida var vi tilbake på hytta, ganske uvanlig! Igjen, det er kanskje snakk om en viss endring i verdier her også.

Men det ble ikke ørret til middag. FJ hadde kjøpt kilovis av den flotteste indrefilet i Tromsø. Så da ble det rosastekt indrefilet med grønnsaker og creme frache, alt laget til ute på grua. Og med rødvin til. FJ er som vanlig hovedkokk, vi andre er mer i assistent-tjenesten, det skal tross alt skrelles og kuttes og bedekkes og sjenkes i glassene. Frank har jo opparbeidet seg mye erfaring i kokkefaget via årevis med matlaging ute på grillen og over bålet oppe i villmarken lengre nord. Så dette kan han. Utsøkt er ordet!!

Vel mette dras fokuset igjen til erindringer av gamle nostalgiske historier, men også dagsaktuell politikk. Vi er jo borgere som følger med i tiden, selvfølgelig. Og i politikk ligger det godt med sprengstoff, og særlig gikk det en del i skatte- og avgifts- og formuepolitikk.  Merkelig, det temaet var ikke spesielt mye på agendaen for 40 år siden, kan det ha noe med tiden som har gått og tellbare verdier som er blitt akkumulert, at kontoer ikke er så skranten lengre, at verdier på hus og hytte ligger der og småsvulmer? Ikke usannsynlig. Og miljøet selvfølgelig, det er jo et stadig mer brennhet tema. Fenomenet Greta Thunberg for eksempel - ei grepa jente som setter dagsorden og verdenslederne i skammekroken. Bra jobba og vel tilpass! Og isen som smelter og vannet og temperaturen som stiger og dyrearter og insektarter som forsvinner og rødlistene blir lengre og lengre. Det er ikke lite å ta fatt i her, og det blir spennende å følge med på hva som skjer, så lenge vi kan. Kanskje er vi dessert-generasjonen som vokste til og ble avsluttet før det hele gikk i dass - hvem vet. Du skal se at det ender med at operaen i Oslo må flyttes opp til Holmenkollåsen og at man i Danmark kun har Himmelbjerget over vannskorpa, og kun på fjære sjø. 

Vel innendørs fortsatte kortspillingen, litt øl og litt vin og sånt, men i relativt dannede og ordnede former. Denne gangen var det FJ som fikk seg et par smeller. FB er jo som kjent en slepen hund-spiller, og sniker seg som vanlig unna, mens sekretæren, som snarere er kjent for å ta ansvar denne sammenhengen, utrolig nok holdt seg unna tap, enn så lenge. I seng i halv-2-tida.

Tirsdag

Det ble også indrefilet til frokost i dag. Det var tid for den vanlige «langturen» opp til Sommerro-vantet, som ligger rett bak Vakkerhumpen, så innover til Velta-vannene, og innom Jonvatnet på tilbaketuren. Stadig sol, lite vind og 22 grader. Som forventet i det dårlige fiskeværet, ble det mye kasting og lite napp. Så istedenfor å daufiske med magert resultat, ble tida også benyttet til coolings rundt bålet. Men helt fiskelaus var jo ikke, det skjer særdeles sjelden. FJ og FB benyttet anledningen til en dukkert. Rundt Jonvannet er det litt multebærtrakter, så da ble det et halvt kilo eller så på hver, mer enn nok til dessert.

Tilbake i 7-tida på kvelden. Så i gang med den vanlige klassikeren: Stekt ørret i fløtesaus, grønnsaker, vin og øl etter smak og behag. Og ikke minst, atter en gang en gjennomgang av tidligere begivenheter av ymse slag. Spesielt FB sin til dels ytterst vidløftige og utsvevende tilværelse som reiseleder i Syden ble med stor innlevelse og patos formidlet av hovedpersonen selv. Her må man kanskje stille opp med en viss porsjon kritisk sans, men hvis 30 prosent av hendelsene er riktig, ja da tror jeg at vi andre dødelige hadde fått i både pose og sekk og vel så det, og i verste fall endt opp med varige men. Men man kan jo ikke se bort ifra at i dette tilfelle kan det være en flytende grense mellom fakta, fantasi og fanteri. Men fleip eller fakta, i sådan hensende er det også en problemstilling relatert til å ta et visst ansvar i forhold til sekretærens oppgave som referent, det kan være relatert til svigers, ex og pre og post og familie og venner og uvenner. Da må referenten utvise et visst skjønn, sette et tak på hva som egner seg å sette bokstaver til, selv om takhøyden her bør være romslig. Dog er jo det litt synd, for det i detaljene både djevelen, kuriositetene og krydderet sitter, og som kunne vært viktig og interessant å få med. Men noe bør nok forbli udokumentert, tross alt. I disse tider skal man heller ikke gjemme at informasjon er globalt tilgjengelig, på sekundet. Selv om det er på et språk som bare en liten håndfull millioner behersker, er det noe som heter Google Translate, og da han det bli plukket opp av personer fra alle verdenshjørner. Nei, slik sett var enklere i gamle dager, da var alt skrevet på en skrivemaskin, lagt i en perm, behørig arkivert og godt skjermet for omverden. Ellers gikk kvelden med til hundspilling og Mack til et stykke utover natta.

Onsdag

Som nevnt var det et trangt vindu for å få avviklet turen, og den ble en dag kortere enn ellers. FJ skulle i all hast til Malmø og måtte rekke 11.20-flyet, og ble kjørt til Bardufoss av FB og sekretæren, der vi for øvrig kjøpte ny en ti-kilos gassbeholder, og fikk påfyll på den gamle lille 3-literen. Så da er gassen i boks for en stund. Vel tilbake i Sørreisa ble sekretæren kjørt opp til hytta igjen, FB tok turen til Bjørn uti Tømmervika og tok 17-flyet til Oslo, mens sekretæren oppholdt seg på Johnstua helt frem til søndag. Alltid en overgang å være overlatt til et sted uten strøm og lys, og etter at FM-nettet ble lagt ned, dvs. også uten radio, med unntak av Radio Bardufoss, dette rene salige helvete på jord av en radiokanal, som etter en liflig plystrelyd spyr ut samme reklame mellom tullemusikken hvert femte minutt, fra Bardufoss Elektro og andre coole butikker der oppe. Helt grufullt!

Så da gikk dagene litt putling attmed hytta, og til multebærturer opp til Rabban og rundt omkring Bærskall- og Vakkerhump-traktene, 6-7 kilo ble det. Og apropos putling atmed hytta, Bjørn hadde med seg motorsaga, og han sveipa ned og saga opp flere bjørker og et par graner. Og FJ hadde hugget opp hele greia mens vi to andre var nedi bygda. Imponerende og godt jobba – takk for hjelpa. 

Og når alt kommer til alt, kanskje er en slik 3-dagers i Sørreisa passe lang tid for å gutta boys, så travelt opptatt som folk er, og pensjonisttilværelsen enn så lenge ser ut til å være forskjøvet fram i tid.

Vel blåst!

Konkurranser

Fiskekonkurranse

Som nevnt ble det ikke all verdens med fisk. Men fiskekonkurransen må faktisk anses som et småsleipt, men vellykket, kuppforsøk fra en av deltakerne. For Frank B var så tjuvheldig å få den eneste fisken av en viss størrelse på turen, en halvkilos ørret. Og nå når konkurransen var over og poengene skulle utdeles, kom han med et overraskende benkeforslag: Den som fikk den største fisken skulle få 5 poeng ekstra! Hele FEM poeng!! Og det rett før kåringen av årets Meitemack! Og til alles forskrekkelse og uten motstand gikk forslaget gjennom, med bare mumlende protester. Det kalles for å bli tatt på sengekanten. Veldig merkelig tilfelle. For 20 år siden ville et slikt forsøk blitt ansett som oppvigleri og mytteri og blitt slått hardt ned på, og sannsynligvis medført minuspoeng. Men ikke nå – kan slike plutselige innfall ha noe å gjøre med endring i verdier - igjen? At struktur, konkurranse og resultat ikke lengre er poenget, men derimot at innhold og prosess og felleskap? I så fall, kom ikke drassende med noe New Public Management-piss til denne gjengen – utdatert! Eller er det så enkelt at vi er kommet opp i gi-fan og pytt-pytt-alderen? Tankevekkende. Men jo, antageligvis det må være noe i den retning, at uvesentligheter forblir uvesentligheter, det viktige er de mer grunnleggende verdiene ved tilværelsen.

Okke som, hvorvidt dette grasrotforslaget skal formaliseres i foreningens vedtekter må det tas stilling til ved neste korsvei. Resultatet av fiskekonkurransen ble dermed vurdert i poeng for antall fisk og størst fisk. Rekkefølgen ble dermed at Frank B. vant med 12 poeng pluss disse 5 ekstrapoengene for størst fisk, dvs. 17 poeng totalt. Deretter Frank J med 15 poeng, Yngve med 14 poeng, og Bjørn 8 poeng. 

Hundspilling

Det ble rundt 30 enkeltrunder med hund, og den som først får tre enkelttap får da ett «hovedtap» i regnskapet. Man kan altså ha to enkelttap i alle rundene, men får man aldri det tredje, så ender man opp uten et eneste kryss i regnskapet. Så enkelttapene må helst fordeles jevnt utover, og det verste som kan skje er at de hoper seg opp etter hverandre, da ligge man tynt an. Og ofte er det nettopp det som skjer, at man har en dårlig periode, og gjerne er noe misfornøyd med hvem som sitter ved siden av og pumper en full av lave drittkort, og gjerne vil stokke om på sitteplassene, noe de øvrige ikke er det minste interessert. Konkurranseinstinktet er nå etter hver litt sånn comme-si-comme-sa, muligens litt ujevnt fordelt. Bjørn og FB er ofte de som drar det lengste strået i disse hundkonkurransene, FJ kan være ganske variabel, han er litt for engstelig til å sitte inne med for mange kort, og er dermed vel raus i trumpf-bruken på et tidlig tidspunkt, mens Yngve aldri helt har forstått grunnen til at det går skeis, til tross for at alt gjøres prikkfritt etter boka. Bjørn og FB er litt i naturtalent-klassen i denne øvelsen, og klarer ofte å snike seg unna. Merkelige greier. Konkurransen ble vunnet av, nettopp, Frank B. Storeslem altså, men den fiskekonkurransen, DEN altså….

Tilleggsøvelser

Disse var av den mer eksotiske og sære arten, foreslått av Frank B:

1.Gjette rekkefølgen på resultatet av NESTE hundrunde. Her var det alle variasjoner. For sekretærens del tippet han naturligvis seg selv som vinner, noe også Bjørn gjorde. De andre to var mer smålåten på egne vegne. Resultatet i denne tippekonkurransen ble 1. Bjørn, 2. Frank J, 3. Yngve, 4. Frank B.

2. Hvem får MINST trumpf i neste hundrunde?  Den som får minst trump, vinner. En tilfeldig tippekonkurranse altså.  Resultatet her ble 1. Yngve (2 stk), 2 Frank J (3 stk), 3. Frank B og Bjørn (4 trump hver).

3. Tippe høyden på oss fire da vi var inne til militærsesjon. Forhåpentligvis omtrent det samme som nå, kanskje minus en cm eller to pga alderstillegget, men ikke godt å si. Problemet var kanskje å erindre tallet, etter 45 år (!!!??)) år. Men rekkefølgen for de som kom nærmest i denne øvelsen var 1. Bjørn, 2. Yngve, 3. Frank J og 4. Frank B.

Bjørn vant altså tilleggskonkurransene, etterfulgt av Yngve, Frank J og Frank B.

Sære greier altså, fantasifullt for så vidt, men med total mangel på fysisk anstrengelse eller aktivitet. 

Sluttresultat

Poengsum for årets Meitemack-konkurranser:

Som vinner av tilleggsøvelsene gis det altså førsteplass et ekstra poeng. For en noen år siden var det en til dels opprivende diskusjon om vinneren heller burde gis 4 poeng, da denne forskjellen i visse situasjoner faktisk kan slå ut ift. totalresultatet. Noen endelig beslutning er ikke tatt på saken enda, og bør tas opp på prinsipielt grunnlag ved neste anledning.

Dermed gratuleres Frank Bersvendsen som ÅRETS MEITEMACK 2019!!

Vel møtt i 2020, og håper det passer for alle. Da blir det sannsynligvis Kokelv/Finnmarksvidda. Og regner med at alle holder seg friske og opplagte til den tid.

Yngve Bersvendsen (sign)

Sekretær/referent