Referat fra MeiteMackens Venners tur 2018
Årets tur var litt annerledes på flere måter. Det ene var at den gikk av stabelen i tiden fredag 29. juni – onsdag 4 juli, «mot normalt» i
midten av august. I tillegg var medlemmene kommet seg i en såpass satt alder og velbeslått at det ble bestilt transport opp til de aktuelle fiskevannene. Mer om det..
Vi kom altså alle til Alta på fredags ettermiddag, Yngve fra
Sørreisa, Frank B og Bjørn fra Østlandet. Frank var klar i Subaruen, og veien gikk de 12-13 milene til Kokelv. Hver gang vi besøker ranchen til Frank, har det skjedd et eller annet bygningsmessig. To nye «gammer» var
nylig ferdig, dvs. med «gamme» menes en naturtømret reisverk og innervegg, med torv på utsiden. Og med dobbeltseng og strøm, et veldig greit innsmett for overnatting. I tillegg var en laget til en sauna, også satt opp
i gammeformat. Og så er ordnet til med grillemuligheter og bålplass på alle bauger og kanter. Og ikke nok med det, Frank har kjøpt en temmelig nybygd hytte på andre siden av Kokelva. Antall sengeplasser er vel blitt rundt 20,
minst, så her kan mange folk innlosjeres samtidig. Så det er blitt et imponerende anlegg. Yngve og FB ble innlosjert i hver sin gamme, med helt nye dyner og allting, muligens var vi de to første overnattingsgjestene her. Bjørn fikk
rom i «hovedhuset».
Når alle var vel installert på hver sin plass, var det det strengt tatt ikke annet å gjøre enn å roe ned og sprette en etterlengtet Mack og benke seg rundt et bord, både for
å minnes gamle bravader, og for å ha (mer eller mindre) dyptgripende tanker om dagens verden, og morgendagens. Hadde folk hatt like mange fornuftige tanker om hvordan denne verden ser ut, og burde sett ut, ja så hadde den vært et bedre
sted å være (tror vi..), og ikke minst styrt av egofolk som herr Trump og herr Putin, to halvdespoter som ikke akkurat understøtter demokratiet. Så når sant skal sies, verden er blitt et innfløkt og skummelt sted å
oppholde seg, og i digitalismens klamme grep. Quo vadis, Homo Sapiens, arten forsvinner vel inn i nettskyen en gang, og forblir der for godt, og sannsynligvis klarer kloden seg mye bedre uten arten. Okke som, vi priste oss lykkelig for at vi var
født på 50-tallet, og fikk med oss en verden av stabilitet og forutsigbarhet; «Kjærringa på boksen», vippe-pinne, myntkast med 5-øringer med kong Olav (kron») og elg («mynt») avbildet,
ski og skøyter dagen lang, og mødre som laget middag til samme tid hver dag. Vi er ikke lengre der…
Men i 2018 er det tid for å se litt tilbake, rundt bordet med Mackboksen på, samt en hjemmeprodusert drikk av FJ: Fyll
et glass med einebær, fyll så til randen med Vodka, la det stå i noen uker, og drikk. God knall med særdeles fyldig aroma og smak av autentisk norsk villmark.
Spesielt episoder av den mer tvilsomme og minneverdige
sorten popper opp. En klar kandidat er bilturene med Franks cognac-brune Ford Consul til og fra Finnfjordbotn, med flere havarier og grøftebesøk. Og på den tida var vi litt aktiv med skiskyting rundt om, med slitte vintedekk (dette var
før piggenes inntreden) var det særdeles problematisk å komme seg frem. Blant annet den gangen med gjentatte runder med rennfart helt fra Andslimoen, i fint driv forbi Andselv, for så å spinne seg oppover Andslibakkan, med stopp
noen hundre meter før det flatet ut. Ned igjen, et forsøk til, og ett til…, det ble etter hvert seine kvelden. Gjengen ble til slutt hentet.
Og så var det da det var kretsmesterskap i skiskyting på Bjørkebakkan,
med et heller begreset treningsgrunnlag. Kun deltakere i klassen (hvorav vi var tre), og FJ og Bjørn hadde 20 bom/tilleggsminutter, av 20 mulige, mens Yngve hadde hele 4 treff, og ble dermed den suverene kretsmester det året.
Og den
gang Yngve med Malvin sin ganske nye Granada stasjonsvogn en lørdagskveld i 2-tida på natta kom kjørende hjem etter fest på Finnfjordbotn, på glarholka, fikk 3-4 slenger i svingen, fikk rettet opp, men på 5-forsøk
gikk ikke det så bra, og dundret inn i hagen til en kar utmed langstrekket ved Ferroen, og kuttet 3-4 to-meterhøye graner som stod i veikanten, for deretter å se et vindu åpne seg i røstet på huset rett nedenfor, og en
kar i i hvitkledd pysj som mælte, «Står det tell liv?», for deretter ta på seg laddan og slåbroken og kjøre meg i sin egen bil til Sørreisa. FOR en grei kar!! Fadern nevnte aldri saken, men fikk rekvirert en
traktor eller noe, og fikk bilen hjem. Tror det ble en liten jobb på Jon og Steinhaugs biloppretting også.. Ellers så var det noen vågale bilturer nedover Krogstadlia som jeg bare har et vagt minne om, men der
det ikke ble meldt om skadede eller omkomne.
Så var det den gangen rett over nyåret samme karen snek seg usett inn gjennom porten til de ferske rekruttene på Værnes flyplass for å pushe de full av leksikon, med begrenset
suksess, der gjengen nettopp hadde vært på depotet og stod til knes i jakker, ytterbukser, underbukser, sokker, støvler, geværer osv, osv. Gikk greit å snike seg inn, litt verre var det å komme seg ut. Uten å gå
for mye i detaljer, kan det jo sies såpass at det begynte å gå et rykte om en (relativt) velkledd herre med stresskoffert var observert vandrende rundt mellom brakkene. Det ble en liten tur innom bua, skulle jo bare si hei til noen bekjente,
og så bar det ut igjen. Så det endte bra tross dårlige odds, men det er mulig man fremdeles er registrert et eller annet sted som en potensiell fare for rikets sikkerhet.
Også Frank B har jo hatt sitt å stri med, som kjent.
Mest utflaks, må man si, sånn «på feil sted på feil tid», som førerkort som tilfeldigvis ble sittende litt løst. Og ikke minst, nattlige besøk i Stavanger og på Finnsnes, med uforutsette følger,
på SAMME DAG! Det er bare å bøye seg i støvet for slike prestasjoner. Og som en liten tilleggskuriositet som så vidt kan nevnes i farta, dog uten at hovedpersonen (eventuelt bipersonen, alt ettersom) kan ta til motmæle
uten fullverdig Meitemackmedlemskap, dvs han Eivind, var da sekretæren sånn i 7-årsalderen på reimskøyter gikk gjennom isen foran fraukjellarn på gammelfjøsen som en gang stod nedpå på Torget der Eivind
bodde, og var på nære nippet å ende sine dager «så alt for tidlig», som det heter, i en brun graut under isen, men klarte på håret å kave seg oppå, og fikk spyttet ut en voksen komling før
han fikk pusten igjen. Den potensielle livredderen stod i vadmelsbuksa med strikk på kanten og støtta seg med henda på knærne og gapskratta så fortennern dansa sidelengs og nesten ramla av, omtrent som pianospilling på
en god gammeldags Disney tegnefilm. Ingen assistanse å få der i gården. Vel, man stod han av. Det bør vel kanskje ikke nevnes den gangen en av oss MV’ere (ikke Eivind altså..) forsøkte seg på opptaksprøven
til et mannskor! Det gikk viss nok skikkelig på rævva (har jeg forstått...)
Og når vi nå først er i gang med fortidens bravader, så kan det være like greit å få det dokumentert her. For det
var i de dager da alle skulle bli den nye Gjermund Eggen, Dag Fornæss eller Mick Jagger, gjerne alt på en gang (i alle fall oss gutta, hva jentene drømte om er fullstendig ukjent, for på dette punktet var det en voldsom kjønnsforskjell,
i alle fall i de dager). Men gutteinteressene kan i alle fall karakteriseres som en smal og kronglete sti, men i de dager lå veien brei som en autostrada. På ski og skøyter gikk vi jo, det holdt sikkert, men nå skulle det startes band!
Frank J, Bjørn og sekretæren bestilte gitarer på postordre, og Kawai’en til kr 298,00 kom i tilsendt. Trommer? Fantes ikke, men på sløyden ble det saget til noen finerplater som ble rullet rundt til en sylinder, og satt
gråpapir på. God knall! Øvingslokale? I andre etasjen hjemme hos sekretæren. Låt? Måtte for guds skyld være såre enkel, ikke mer enn 3-4 grep av den enkleste sorten. Låt? Beatles’ Norwegian Wood.
Gråpapiret flerret jo opp etter tre slag med moderns tykkeste strikkepinner, skitt, men hva trenger man egentlig slagverk til? Og med hele tre gitarer MÅTTE jo dette bli dritfett (som de ville ha sagt i dag). Vokalist? Hvem tok sjansen
på å åpne kjeften? Det avgjørende her var ikke talentet, men selvtilliten. Og her ga svaret seg selv: Frank «Jagger» Jon takket for de andres generøse tillit og stilte gladelig opp som frontfigur, sånn litt
i Freddy Mercury-stil, og med 100 prosent selvtillitt, tilsvarende motsatt på sangtalent, og Norwegian Wood ble kjørt i gang. Notearket sa dur her og moll der, D, C, G og E-moll, grei skuring. Men akk..stemmeføringa til vokalisten fulgte
HEEEELT andre akkorder og takter, uten at vokalisten fikk det med seg. Det var som å spille På loven sitter nissen og synge etter Mellom bakkar og berg, der vokalisten oppfattet det sånn at alt var helt i sync. Dermed steg selvtilliten ytterligere,
og snart ljomet det i veggene slik at faderen brått og brutalt ble vekket fra middagsluren nede i stua. Habil mannskorsanger som han jo var, måtte jo dette fortone seg som verdens undergang. I tillegg kom Einar Magne og tilbød sine tjenester,
på trekkspill! Coverlåter av storheter som Stones, Beatles, Kinks, Small Faces og Jethro Tull, med TREKKSPILL!! Rene likskjendingen av musikkarven, og accordionmesteren fikk ikke naturlig nok innpass. Men ingen band uten navn, her er
erindringen noe vag, men var vel innom forslag som The New Dawn, The Fuzzy Fab, Foo Strikers, The Kid-knees med flere. Vel, drømmen og eventyret varte ikke lenge, til realiteten etter hvert seg inn og justerte seg ned på tilnærmet samme
nivå som talentet. Men som en liten unnskyldning må det sies at vi ikke hadde hverken Youtube, Facebook eller Snapchat som formidlingkanaler (gudsjelov, kan man vel si). Men Kawai’en, med samme «fiolinform» som Paul McCartney
sin bass, den har jeg enda, som et kjært og dyrebart minne fra en svunnen tid som skal få følge meg i alle mine dager. På tide å få den forfremmet fra en hustrig garasjetilværelse til få den hengt opp i varmen
på en vegg innendørs.
Vel, det ble etter hvert seint på natta, og kl 02 køyet FJ, de tre andre drøyet til kl 03.
Lørdag 30. juni
Opp kl. halv 9, frokost, og så er det i gang med
hundspillinga. Mye taktikkeri, spesielt i plasseringen ift til hverandre. Vel, som så ofte er noen i flytsonen, andre ikke. Og det ble, ikke helt uventet med såpass slue og sleipe kortspillere, Yngve som dro på seg 2 kjappe tap.
Så gikk veien til ny-hytta på andre siden av elva, et flott bygg som Frank nylig hadde kjøpt, og som han til og med hadde lagt ut på Airbnb. De første gjestene, noen israelere, skulle komme allerede om noen få dager.
Men vi skulle først og fremst teste ny-stampen, som ble fylt med vann og varmet til 40 grader. Der satt vi, iført shorts, lenge og vel og ble godt trutna og avgifta for indre uhumskheter. Frank hadde jo tenkt å få foreviget dette,
spesielt med tanke på å legge ut en flott film på nettet som god reklame for kommende Airbnb-gjester på hytta. Det ene som må sies i anledningen, er at da Frank skulle skreve seg ut av stampen, faktisk uten klær
(usikker på hvordan det gikk til..), for deretter å bøye seg for å få tak i mobilen som lå der, så kan man slå fast at den berømte OI-OI-vitsen herved har fått en heeeeeelt ny dimensjon. Hva Frank
sier hver kveld han bukserer seg over sengegavlen, skal være usagt, men vi har herved temmelig klare bilder og antakelser når det gjelder den saken.
Filmingen ja… Frank filmet inni hytta med mobilen, kom ut vindusdøra, sveivet
over det vakre landskapet badet i sol, for så å fokusere på idyllen nedi ny-stampen. Dette MÅTTE jo gå fullstendig skeis! Ved første forsøk klatret FB opp på kanten og gjorde et solid magaplask så vannspruten
stod høyt til værs. En gang til.. samme prosedyre; Frank ut fra hytta, vakkert landskap foreviget, så fokus på gjestene, og der skvatt 3 stykker Mackbokser til værs, under hoi og spetakkel. Ved tredje forsøk
var Mack-boksene dyttet innunder shortsen slik at det så ut som at iallefall DET utstyret funket. En siste gang, oppfør dere nå for fanden, ble det kommandert. Frank ut fra hytta, landskapet, så stampen, der det eneste synlige var
tre stykker bein rett oppi lufta, sveivende rundt i mer eller mindre grasiøse bevegelser, tilnærmet såkalt synkronsvømming. Det ble ikke mer filming ved denne anledning, Airbnb-klippene måtte nok avventes til nye gjester kom.
Da seansen var vel overstått, var det tid for en ny hundrunde utover ettermiddagen og kveld, der det var FJ sin tur til å få seg to raske tap. Og middag. Som vanlig har FJ de mest utsøkte lokal- og egenproduserte råvarer,
med indrefilet av rein som hovedingrediens, sopp og alskens grønnsaker, med hjemmelaget einebærschnaps. I det hele tatt, gode råvarer er det virkelig god tilgang på her oppe i nord, 12 mil sør om Nordkapp.
Kvelden ble
ikke riktig så lang, så allerede i 12-tida var alle til sengs – vi skulle jo tidlig opp på søndag.
Søndag 1. juli.
I år ble det slått på stortromma: Vi hadde leid ATV’er
for transport til noen fiskevann på Finnmarksvidda. Etter en kort frokost pakket vi utstyret inn i bilen og dro i vei de 12 milene fra Kokelv, via Lakselv, og videre oppover dalen til Skoganvarre. Her ventet event-entreprenørene Runar og Tommy
på oss. De skulle selv være med, både som kjentfolk, tilretteleggere og fiskeinteresserte. De hadde hver sin ATV, med henger som de tok med alt utstyret, inkludert to lavvoer, mat og drikke og klær og ellers alt som trengtes. Vi andre
fikk to ATV’er på deling. Runar drev hovedsak for turister, fra Hurtigruten, cruise-båter eller andre, og var også engasjert av 71-grader nord, TV-serien. Så her var kunnskapen på plass, og de hadde altså fått
jobben med å få transportert og passe på fire noe mer uerfarne krabater oppi fjellheimen frem til onsdag. Det var en 2-timers tur, sånn i 8 km i timen i snitt på «syklene» som de kalte kjøretøyene. Og
det var ikke akkurat på en grusa kjørevei, nei Finnmarskvidda er strødd av store og små steiner, gjerne dekt av et tynt lag med mose og lyng. Og etter at det laget er slitt bort, stikker steinene opp, smått og stort, noen opptil
halvmeteren høye, ofte tett i tett. 2 timer og 16-17 km på et slikt underlag setter skjelettet på prøve, man slenges att og fram og det er bare å holde grepet.
Men frem kom vi, Runar og Tommy rigget opp
lavvoene, i drøyt 400 meters høyde. Det var to flotte vann på en drøy kilometers lengde, med bare noen hundre meters avstand. Dette skulle være supervann for å få fisk, to-kilos var ikke uvanlig. Etter mat og drikke
ble stengene gjort klare, og vi fant oss hver vår fiskeplass. Og bare etter 4-5 kast var det napp, og ikke lenge ble den første halvkiloen dratt opp, med andre ord ikke en sværing. Det bør heller ikke bli for stor fangst, da forsvinner
spenningen, og det blir bare matauk, og det er ikke særlig interessant. Vi fisket oss videre på vestsida av vannet, og hvor mange vi fikk er uklart, men sannsynligvis nok for å dekke matbehovet for hele turen. Så det
aller meste måtte begraves og forvares nedi myra.
Utpå kvelden var det tid for ørretmiddag, i regi av Runar og Tommy, naturlig nok stekt ørret i plenty med fløtesaus, 9-10 fisker for oss seks. Med Mack og ikke minst
FJ sin utsøkte einebærsnaps som gikk runden. Måltider tas gjerne stående i slike omgivelser, med unntak av FJ, som hadde kjøpt seg et oppblåsbart liggeunderlag som også kunne formes til den rene lenestolen! Genialt,
ikke minst for stive rygger. Vi var litt misunnelig på nyanskaffelsen, men det tok vi igjen på litt oppi-åra-mobbing. Det ble uansett 6 mette menn.
Vi oppdager jo etter hvert at et problem nettopp er skjelettet, det blir
IKKE mykere med årene. Å sitte og spise er derfor blitt stadig mer kronglete og «auert». Stående bespisning er heller ikke ideelt, og faktisk også noe auert, man stivner til. Overgangene mellom sittende og stående
stilling må også sies å ha blitt noe mer krevende, det er litt rugging og rulling før man er på beina igjen. For å avhjelpe dette legger man seg gjerne flat på ryggen i terrenget for å få rettet
seg ut, og la fordøyelsesapparatet jobbe og muskler og skjelett hvile. Må også nevne at vi hadde med oss en flaske Famous Grouse (whiskey) som apertif, for å påskynde organismens tilfriskning.
Utpå kvelden, i strålende
kveldssol, ble vi altså stående, i en ring, med hvert vårt pjolterglass eller Mack i hånden, mens historiene og skrønene går. Det er gjerne ikke måte på hvor mye «djekelskap» som den enkelte har
bedrevet med oppover årene, hvorav det meste allerede er glemt ar referenten, eller diverse greier med et innhold ikke er spesielt velegnet for trykk.
Vel, i ett-tida var det klart for å komme seg til sengs, og bakse seg nedi en sovepose
liggende på reinskinn, med unntak av FJ da, som brettet ut lenestolen til et luftig og mykt liggeunderlag, egentlig usolidarisk, faktisk mente vi at dette var et klart brudd på den uformelle normen om fellesskap og samme grad av velferd på
disse turene.
Mens de tre andre herrene sovnet som fluer, måtte sekretæren i lengre tid ligge å overhøre Snorkeforeningens Mannskor, liggende jevnt i samme durskala i 80 decibel, akkompagnert av fiolinene til en
hær av mygg, og nå tittet jaggu sola opp igjen bak fjellryggen, klokka 02, og temperaturen steg jevnt til minst 25 i teltet. Og reinskinnet jevnet ikke over småstein og ujevnheter akkurat. Et sant inferno, og det er et understatement. Dette
er i sannhet ikke et liv for pyser!
Mandag 2. juli
I 07-tida fikk sekretæren nok, stod opp til tindrende sol, 20 grader ute og blikk stille vann, og tok seg ned for en fiskerunde i ro og fred, med Wiensymfonikerne
godt på avstand, selv om det ga noe ekko fra fjellene rundt. Ikke det beste fiskeværet, men et par fisker ble det vel. Vanligvis går fiskekonkurranse ut på mengde, men her oppe gir ikke det noen mening, og ble endret fra mest fisk til
å få den største, noe som ga et ganske annet fokus på fiskekonkurransen. I 08-tida stod de andre opp. Vertene i «Expedition 71 grader nord» ordnet til frokost, med en bråte bacon og egg til, i det hele
tatt, disse gutta hadde det meste på stell!
Det flotte været fristet til andre ting enn å stå og slenge med fiskestanga, og Yngve fant ut at han ville ta en tur oppå det nærliggende fjellet, et par kilometer unna,
på drøyt 1000 meter. Og da ble også Runar og Frank B. med. Så avgårde bar det, kom på venstresiden av fjellet, og kjentmannen (?) tok bratteste veien til værs. Men akk, for tidlig og for bratt, et stykke oppi lia
møtte vi på en diger steinur, digre steiner, store steiner, små steiner, så man måtte trå forsiktig for å i det hele tatt komme seg fremover, Frank i sine gummistøvler, som ikke var særlig egnet til et
sånt underlag. Etter hvert innså vi at dette ikke gikk bra, ikke minst da det gikk så sabla med tid, så vi avrundet tur-prosjektet og tok en sving nedover igjen. Det ble ingen topptur denne gangen, dessverre, for det så sabla
fristende ut å komme seg opp på det nydelige fjellet, med DEN utsikten, langt utover Porsangerfjorden i nord, innover mot Karasjok i sør, og mot Alta i vest.
Istedenfor gikk vi ned til det andre vannet, rett nedi dalen. Bevares…
denne ørreten kan ikke ha sett en sluk i løpet av sitt fiskeliv. Den bet ustanselig, de fleste rundt kiloet. Etter 5-6 slike, ble det bare å kaste ut alle. Hva er poenget med å fiske da? Jo, poenget var kun å få den største,
for på den måten vinne fiskekonkurransen. Men akk, fiskene var alle på nesten på samme størrelser, 900 – 1100 gram, og siden den største som var blitt fisket så langt var på 1.3 kilo, var det bare å
få hele røkla ut igjen så skånsomt som mulig. Litt meningsløst, på et vis, men sånn kan det gå i fjerne fiskevann på Finnmarksvidda.
På tilbakeveien traff vi tre andre karer, en bestefar,
en sønn og en sønnesønn, som hadde gått hit opp for å fiske, østlendinger. Det var de eneste vi kunne se på turen. Vel tilbake i lavvo-leiren ble det middag, stekt fisk i ubegrensede mengder, rømme, grønnsaker.
Det ble en flott kveld i det rød-orange solskinnet som det er her langt i nord utover kveldene, med bål og det som ellers var igjen av FJs einebærsnaps, Famous Grouse og Mack. Men, som gjerne skjer, første dagen kjøres
det på til kl 02, neste dag til kl 01, så til kl 24. Så dagene blir stadig kortere. Var det sånn i gamle dager, eller er dette aldersrelatert? Usikker, men ikke helt usannsynlig.
Tirsdag 3. juli
Kort
fortalt, det var tid for avvikling av expedition camp Finnmarksvidda, rydding og pakking og så nedover de 1.5 timene til Skoganvarre, videre til Kokelv og vel framme utpå ettermiddagen. Passe svett og illeluktende er badstu-gammen til Frank gull
verdt for å få dampet ut en del grums som har hopet seg opp. Den badstua er det nok andre også som kunne tenkt seg, Frank har ordnet det flott til her oppe. Det ble tid for kortspilling, og ikke minst VM-fotball på TV før gjengen
køyet relativt tidlig, etter noen passe strevsomme dager ute i det fri.
Onsdag 4. juli.
Hjemreisedag; det vanlige med frokost, pakking og kjøring til Alta og videre til sør og vest. Årets Meitemack-tur
er dermed gått over i historien. Flott tur, flott vær, flott fisk, flotte badestamper, flott vertskap både i Kokelv og på vidda. Vi takker for oss for denne gangen, og ses forhåpentligvis også i 2019.
Konkurranser
Fiskekonkurranse
Som nevnt er det intet poeng å fiske opp et tresifret antall fisk under slike forhold som det er på Finnmarksvidda, og rangeringen ble gjort etter fiskestørrelsen.
Her var det Bjørn som vant, med en ørret på 1.3 kilo, men de andre fulgte hakk i hæl.
Kortspilling
Også her slo Bjørn til med seier, tett etterfulgt av Frank
B, og Frank J og Yngve som til siste stund kivet med FJ om sisteplassen.
Tilleggsøvelser
Disse bestod i å tippe resultatet av fotballkampen mellom Sverige og Sveits, der resultatet ble 0-1. Vider å
tippe på mengde sløyd ørret vi hadde tatt med oss, der fasiten var 20.6 kilo. Og så den ultimate ferdighetsøvelsen; å trekke det høyeste kortet ut fra en kortstokk. Med andre ord, ikke spesielt originale eller
fysiske øvelser.
Sluttresultat
Poengsum for årets Meitemack-konkurranser:
|
| Fisking | Hundspilling | Tilleggsøvelser |
Sum |
| 1. Bjørn | 10 | 10 | 1,5 | 21,5 poeng |
| 2. Frank B | 4 | 8 | 5 | 17,0 poeng |
| 3. Yngve | 8 | 5
| 1,5 | 14,5 poeng |
| 4. Frank J | 6 |
5 | 3 | 14,0 poeng |
Imponerende av Bjørn dette, både å dra i land fiske- og hundkonkurransen. 21.5 poeng
av max 25 er meget bra!
Dermed: Bjørn gratuleres som ÅRETS MEITEMACK 2018!!